Bodøsaken var en smuglersak som foregikk rundt 1820. Bodøs første borger, Carl Johan Gerss, var sterkt innblandet. På denne tiden var Norge akkurat havnet i union med Sverige.  

Gerss forsøkte å etablere seg som handelsmann i Bodø, men fikk ikke bryggeplass på Hundholmen.
I stedet fikk han leie noen hus på Nyholmen. Gerss gikk i kompaniskap med noen engelskmenn.

Nord-Norge hadde rykte på seg for at det var ganske lett å drive med smugling her. Gerss og engelskmennene fikk sendt tre skip med varer oppover. Skipene hadde ordre om å smugle mest mulig før tollerne kom om bord.

Tolleren i Bodø, Helliesen, fikk rede på hva som foregikk, og tok store beslag i varene til Gerss.
Helliesen fikk tolleren til å arrestere smuglerne. En av de arresterte var en engelsk handelsmann som het John Everth jr.

Alle fangene ble ført til lensmannsgården på Hernes. Gården lå der som det nå er militært område på flyplassen i Bodø. Everth fikk sitte arrestert i bestestua på Hernes, mens lensmannen og hans familie måtte flytte på loftet. Etter et par måneder ble engelskmennene løslatt, og de flyttet om bord i skipene sine. Handelsmann Jakhelln hadde nemlig garantert en pengesum for at ikke engelskmennene kom til å stikke av mens de ventet på at rettssaken skulle begynne.

Noen måneder senere skjønte tolleren at noe foregikk i skipene ved Nyholmen, og han sa fra til amtmannen. Amtmannen beordret 30 bevæpnede menn til skansen for å passe på engelskmennene. Det tok litt tid å få samlet nok folk, fordi det var Lofotfiske akkurat på den tiden.
Lensmannen kom først, sammen med en del av mannskapene.

Everth og resten av engelskmennene greide å lure lensmannen om bord. Både lensmannen og hans to hjelpere ble overfalt og låst inn i en kahytt. Everth sendte bud på land om at lensmannen ville ha noen mann til om bord. Disse ble også tatt til fange. Da var det bare noen få menn igjen på skansen, og de ble overfalt av engelskmennene og låst inn i et hus på Nyholmen. Deretter lastet engelskmennene mest mulig at de beslaglagte varene om bord i skipene sine, før de seilte av gårde.

De elleve som var blitt tatt til fange ble satt på sjøen i en liten båt. Heldigvis var det godt vær og stille sjø, slik at de kom seg velberget til land, selv om det var en kilometer å ro.

Skipene kom seg til London, og her tok de kontakt med sine mektige venner. En Francis Garden Denovan skulle føre Everths sak. Everth ville nemlig saksøke Norge for å ha arrestert ham,
og å ha beslaglagt varene hans.

Denovan viste seg å være en luring. Han forfalsket dokumenter og drev med bestikkelser,
slik at han skulle vinne saken. Norske myndigheter ville ha saken prøvd for norske domstoler,
men Denovan greide å unngå dette.

Det gjorde han ved å påvirke det engelske parlamentet til å true Norge med å stanse trelasthandelen vi drev med England, hvis ikke saken kunne holdes utenfor domstolene. Norge var nærmest konkurs på den tiden, og handelen med England var svært viktig.

Saken skulle dermed løses ved forhandlinger. Denovan ble utnevnt til forhandler for den engelske siden, mens den norske statssekretæren skulle tale Norges sak.

Forhandlingene stoppet opp mange ganger, fordi Denovan kom med umulige krav. Til slutt truet England med å ødelegge den svensk-norske handelen og avbryte de diplomatiske forbindelsene,
hvis ikke Norge ga erstatning til smuglerne.

Norge måtte gi seg, og ga engelskmennene 18.000 pund sterling i erstatning. (18.000 pund sterling var i 1821 ca 324.000 kr) Bare 2.500 skulle betales kontant, resten skulle være toll-fribrev.
Alle de 2.500 havnet i Denovans lomme, og ikke hos de han forhandlet for.

Vil du lese mer inngående om Bodøsaken, kan du lese i Axel Coldevins bok "Bodø 1816 - 1966".