De mest dominerende figurene på runebomma er mytologiske. Sola er den dominerende figuren. To menneskelignende figurer står ofte på solstrålene. Disse figurene er tordenguden Tiermes/Horragalles og vindguden Bieggolmai. Tordenguden har en hammer i handa, slik som Tor i norrøn mytologi. Vindguden har en spade i hver hand. Spadene bruker han til å måke vinden ut og inn av hulen sin.

Andre skikkelser i samisk førkristen religion er Radien- attje, Radien-akka og Radien-pardne. Dette er den rådende faderen, hustruen og sønnen hans. På noen runebommer er disse tre gruppert sammen med en del gudinner; Maderakka, Sarakka, Juksakka og Uksakka. Gudefigurene, og da særlig Radien-attje, står ofte på et slags alterbord. De fire gudinnene er i familie, Maderakka er mora, mens de andre tre er hennes døtre. Gudinnene bor under golvet i gamma eller teltet.

Maderakka betyr urmoder eller oldemor. Hun holder til langs innersiden av veggen. Uksakka betyr dørmoderen, og hun bor innenfor døra. Sarakka (spinnekona) bor under ildstedet. Navnet hennes har man ikke greid å tolke, men det henger kanskje sammen med verbet å skille eller dele. Juksakka er buemoderen, og hun bor innerst i teltet, bak ildstedet. Dette stedet er regnet for å være hellig.

Disse gudinnene beskytter hjemmet, kvinnene, svangerskapet, fødselen og barna. Maderakka henter barnets sjel hos Radien-pardne (himmelguden). Sarakka skaper kroppen i sitt liv, og fører det inn i livmora. Hun hadde også ansvaret for at barnet ble født. I morens liv kunne Juksakka gripe inn og forandre et pikebarn til et guttebarn. Det kan se ut som om at alle i utgangspunktet var jenter, og at Juksakka måtte gripe inn, for at barnet skulle bli gutt. Uksakka beskytter barnet, særlig når det begynner å gå.

Sarakka er ildmoderen, og man ofret daglig til henne, ved å slå en skvett av det man drakk i ildstedet. Hun var også fødselsgudinnen, og ble dyrket etter fødselen. Da kokte man Sarakka-grøt, som den nybakte moren spiste sammen med sine gifte venninner. I denne grøten stakk man tre pinner, en hvit, en svart, og en som det var skåret ringer på. Etterpå ble pinnene lagt under dørstokken, hvor de skulle ligge i tre netter. Etterpå tok man varsel av det man fant igjen under dørstokken. Varslene fortalte om morens eller barnets nære skjebne, om de skulle leve eller dø. En liten pil og bue kunne også plasseres i grøten, og brukes til å spå med. Disse ble senere hengt på komsa, hvis det var en gutt, så han skulle bli en god bueskytter.

Maderakka og Sarakka gav også dyrene fruktbarhet, og man ofret til disse gudinnene både for mennesker og dyr skulle få avkom. Man ofret mat og drikke til disse gudinnene. Det sies at det var bare kvinner som dyrket akkaene, unntatt Sarakka, som ble dyrket av både menn og kvinner.

En personifisering av sykdom og død, Rota, finnes også på runebommene. Det er en skikkelse til hest, ikke ulik Odin og Sleipner. Norrøn mytologi lever videre i et og annet motiv på runebomma. Før runebomma ble utryddet, kom der også inn skikkelser fra kristendommen, som for eksempel Jomfru Maria og Kristus med sine apostler.

Sjamanen sjøl var også med blant figurene. Han er ofte avbildet med runebomma i handa, og har med seg de dyrene som han bruker når han ferdes i åndeverdenen: noaidereinen, noaidefuglen og noaidefisken.

Bildene på runebomma skal vanligvis ikke fortelle noe. Den registrerer bare. Figurene er ikke ledd i noe hendelsesforløp, men er spredt utover på trommeskinnet uten noen indre sammenheng. Dette må man se på bakgrunn av at tromma ble brukt til å spå med.

I tillegg til de gudene som er beskrevet som figurer på runebomma fantes der mange flere i samenes førkristne religion. Månen, Aske eller Mano , var viktig og kunne til visse tider være temmelig farlig. Væralden-olmai "verdens mann" var en fruktbarhetsgud, og ga reinlykke blant annet. Rananeida var et kvinnelig vesen som stod for våren og grotida. Leib-olmai "blodmannen" eller "oldermannen" rådde over de ville dyr, og var jaktens gud. Tjas-olmai "vannmannen" rådde over innsjøene og fisket.