Hva er et nordlandshus?

I vårt område finner vi en særpreget hustype som kalles nordlandshus. Denne typen har vært i bruk i flere hundre år som bolighus. Nordlandshusene er ganske små. De har som regel bare en og en halv etasje. De enkleste utgavene har bare tre rom; kjøkken, stue og kammers, som ligger etter hverandre. Rommene går over hele husets bredde, og har vinduer på to motstående vegger. Andre etasje har nøyaktig samme rominndeling som første etasje, og loftsrommene har navn etter rommet under; stuloftet, kjøkkenloftet og kammersloftet.

Romplanen i huset kan variere litt; det finnes hus med inngang gjennom et bislag til kjøkkenet og de typiske midtgangsstuer. Midtgangstuene er ofte påbygde, små hus. Det nye rommet ble påbygd i enden av to-romsstua, slik at gangen som før lå i enden av huset, nå ligger midt i. Dermed får man rekker av rom på hver side av en gjennomgående gang.

Hunstadhuset er et nordlandshus

Hunstadhuset er et nordlandshus. Det har vært hovedbygning på gården Hunstad utenfor Bodø sentrum. Huset har først stått ute i et av værene utenfor Bodø og ble i 1888 flyttet til Hunstad. Hvor gammelt huset egentlig er vet vi ikke, men vi antar at omtrent to hundre år vil være en noenlunde riktig alder.

Å finne nordlandshus som er flere hundre år er sjeldent. De som er bevart har ofte stått i de indre distriktene. Dette skyldes klimaet og de naturgitte forholdene ved kysten. På værharde steder holdt ikke husene like lenge som på lunere steder.

Beskrivelse av Hunstadhuset

Fra utsiden av Hunstadhuset ser vi følgende: Huset har to piper på taket og torvtak. Overetasjen har ikke full ståhøyde over hele golvflata. Veggene har fått tømmermannspanel og smårutete vinduer på langsidene av huset. Her er ikke noe bislag, inngangsdøra med vindu går rett inn i selve huset. Tre panelbord på veggene er høyere enn de andre bordene. Panelbordene har ikke lik bredde. Grunnmur av stein. Huset er malt okergult.

Før huset kom til Bodøsjøen var det umalt. Konservatorene fant heller ingen rester av maling utendørs. Av vedlikeholdshensyn valgte man å male huset. Dessuten var en del av den gamle bordkledninga ødelagt og måtte skiftes. Hvis man da ikke hadde malt huset, ville forskjellene i fargene i treverket bli skjemmende og huset ville se flekkete og ustelt ut. De nyere materialene ville heller ikke tålt å stå ubeskyttet uten maling.

Når man skulle avgjøre fargen på huset, måtte man finne ut av hva som var den vanlige fargen på husene i Saltenområdet hos fiskerbondene. Maling fantes i forskjellige farger, og til forskjellige priser. Det var vanlig å blande malinga sjøl; man kunne lage linoljemaling, eller den billigere tranmalinga. Frem til 1826 hadde man bare naturpigmenter (farger laget av naturlige råvarer) til rådighet. Etter dette kom de kjemisk framstilte fargene, og man fikk med tiden et mye bredere spekter å velge blant.

Slik ser Hunstadhuset ut inni

Fra innsiden kan vi observere: Huset har loft. Veggene er umalte og uten panel, vi kan se alle tømmerstokkene. Her er tre rom: kjøkken, stue og kammers. Det er kun listverk rundt dører og vinduer. Listene er malte. Interiøret er gammelt og her er to ildsteder. I stua er det hengepipe, mens pipa går helt ned til gulvet i kjøkkenet. Ei hengepipe er bare murt ned til loftsgolvet, ovnen i første etasje har forbindelse til denne pipa via et rør.

Fra kjøkkenet går der trapp opp til loftet. På kjøkkendøra på stuesiden er der ei fargetrapp, likedan på karmene rundt døra. (fargetrapp finnes flere steder) I stua finner vi en kjellerlem (til en kjeller som ikke er der i dag).

Nordlandshusene er værorienterte

Nordlandshusene er orienterte etter den herskende værretninga på stedet. Hvis vinden for det meste kommer fra sørøst, bygges huset slik at den ene kortveggen kommer mot sørøst. Dette ble gjort fordi det er enklere å vedlikeholde en kortvegg enn en langvegg. Det er også billigere. Vi finner sjelden vinduer på kortveggene, fordi det var vanskelig å få det helt tett rundt dem. Lekkasjer kunne skade tømmeret under. Det var også vanlig at langsiden av huset lå mot havet.

Tømmer var dyrt og mangelvare i Nord-Norge

Her i Nord-Norge var det ikke så mange steder man kunne finne tømmer som egnet seg til husbygging. Tømmer var dyrt for hundre år siden, fordi det måtte fraktes langt. Derfor ble mange av nordlandshusene bygd i bare en og en halv etasje.

Det er vanlig i mange nordlandshus å se at tømmeret bærer preg av å ha vært brukt flere ganger. Vi kan finne merker etter flytting, og merker etter at stokkene har vært brukt på andre steder enn der den står nå. Det kan for eksempel være merker av at det har vært en tverrvegg som hadde feste i en stokk, og denne stokken er brukt annerledes enn første gang.

Inne i huset, i første etasje, kjenner vi at de ikke brukte mer tømmer enn høyst nødvendig for å skape ståhøyde for et gjennomsnittsmenneske. Loftsetasjen har bare full ståhøyde i området nært mønet.

Panelbordene på utsiden gir hint om at tømmer var dyrt. Vi kan se at panelbordene ikke er nøyaktig like brede, dette er lettest synlig under vinduene. Dette skyldtes at alle ressurser måtte utnyttes; man hadde ikke råd til å forlange at alle panelbordene skulle være like brede.

Panelingen på utsiden ble lagt for å beskytte tømmeret under. Selv om trelast var dyrt, tok man seg råd til å beskytte det dyrebare tømmeret. Husene på den tiden var ment å skulle vare i flere generasjoner, og da måtte man bygge ordentlig, slik at man kunne være sikker på at det virkelig skulle kunne vare så lenge.

Tilgangen på skåren material, panelbord, var dårlig inntil vannsagene kom i bruk. Før den tid var de fleste husene ikke bordkledt. I alle fall ikke på alle veggene. Da satte man panelet på de sidene som var mest synlige, og mest værutsatte.

Laftahusene var blant de første ferdighusene

Skogsbygdene i Namsen var leverandører av bygningstømmer og andre materialer til Nordland. Det ble også levert ferdighus nordover fra Trøndelag - både etter bestillerens mål og etter hva som var vanlig hos produsenten. På denne måten ble bygningsstilen påvirket derfra. Det passet godt for fraktefartøyer å gå til Namsen for å hente husmaterialer når de var på tur nordover fra Bergen. Ferdighusene var tømret med hele omfar. Det vil si at der var ikke laget åpninger for dører og vinduer. Kjøperen måtte selv sage ut åpninger der han ville ha dører og vinduer.

Når huset var laftet ferdig ble stokkene merket. Deretter tok man hele huset fra hverandre og fikk stokkene sendt til bestemmelsesstedet. På hus som ble bygget på denne måten, eller ble flyttet, kan man se merkene de brukte for å angi hvor stokkene skulle være.

Slektskap

Nordlandshuset er nært i slekt med trønderlånene, men mindre. Størrelsen skyldes for det meste den beskjedne tilgangen på materialer. Utseendemessig er de to hustypene ganske like. Dette skjedde fordi mange av husene ble laget ferdig i Trøndelag før de ble sendt opp til Nord-Norge.

Hva er ei fargetrapp?

For å kunne si noe om historien til et hus, spesielt fargevalget, kan ei fargetrapp være til hjelp. Fargetrappene lages av en konservator. Han eller hun bruker mikroskop og skalpell til å fjerne malingslagene, helt ned til treverket. Trappa lages slik at man kan se alle fargene som har vært brukt på et spesielt sted, for eksempel en dørkarm.

På grunnlag av denne trappa kan vi også si hvor mange ganger stedet har vært malt. Ved å undersøke selve malingen kan man også finne ut hvor gammel den kan være. Er det brukt en kjemisk fremstilt farge på et sted, vet vi at malinga ikke er eldre enn ca 1826. Dette er tilfelle for den blå malinga i Hunstadhuset. Malinga som er brukt her har ultramarin imitatpigmenter, noe som betyr at den er laget kjemisk. Derfor vet vi at den ikke kan være eldre enn 1826.

Lafteteknikken

"Laft eller lafteverk er en veggkonstruksjon av liggende tømmer. Tømmeret blir holdt på plass av sammenføyninger i hjørnene. Stokkene kan være rundtømmer eller grove sagde planker. Konstruksjonen er basert på at tømmeret ved sin egen vekt holder veggen tett, uansett krymping. Sammenføyningene i hjørnene kalles nov." (Fritt etter Aschehoug og Gyldendals Leksikon)

Våre forfedre var godt kjent med treets egenskaper. De kjente blant annet treets evne til å tåle trykk i søyler og bøyningspåkjenningen i bjelker. De var klar over at treet var et levende materiale, som beveget seg med tørt og fuktig vær.

Det største problemet med treet er at det utvider og trekker seg sammen i tverretningen, mens det nesten ikke utvider seg i det hele tatt i lengderetningen. Det skal lang erfaring til for å bruke liggende og stående tre kombinert i samme bygg.

I gamle hus vil en se at over alt hvor stående ved er brukt, er det laget rommelig spor i overkant og underkant og brukt kiler, slik at huset kan stige og synke med treets svelling og krymping. Dette er vil skje i dør- og vindusåpninger.

Et nytt tømmerhus kan synke inntil syv centimeter det første året på en etasje. Gamle hus kan bevege seg fra fem til ti centimeter avhengig av vær og årstider. Hvis en ikke har erfaring, kan tømmeret bli hengende på dører eller vinduer, som har stående ved i karmene.

Valg av bygningstømmer

De gamle byggmestere kjente treets muligheter inngående. Valg av bygningstømmer var en omstendelig prosess og gjorde byggetida ganske lang.

I skogen valgte man et passende antall trær. Helst furu, av de mest egnede og rettvokste. Disse trærne kvistet man delvis, mens de enda stod på rot. Trærne fikk stå slik en tid for at de skulle suge opp jordtjære og utvikle harpiks. Trærne ble senere hogd og barket. Barken ble fjernet for at ikke insekter og slikt skulle ta bosted under denne.

Tømmeret ble lagret i stabler for at det skulle tørke. Tømmerstokker vrir seg mens de tørker, og får en endelig og stabil form til man skal begynne å arbeide med dem. Etter tørking ble tømmeret transportert til gards. Før laftinga begynte, hogde de bort de ytterste årringene, fordi denne veden er for åpen og vil suge vann. En hogger seg inn til malmen, det røde margområdet i veden.

Margspregning

Man starter laftinga med å margsprenge hver stokk. Det vil si at man setter kiler i et spor man har laget, for å forhåndssprenge stokken. Dette gir en sprekk på langs i stokken. I denne sprekken vil senere spenninger i stokken avreagere, og man slipper sprekker på den synlige veggflata. For å holde stokken på plass, bores et hull i stokkens overside og motsvarende i neste stokks underside. Disse hullene lages for å feste dymlingen i. En dymling er en plugg som passer i borehullene, og fester stokkene fast til hverandre. Hullene må være dypere enn lengden på pluggen, ellers kan man få sprekker mellom tømmerstokkene når de utvider og trekker seg sammen.

Novsammenføyning

Stokkene er som regel litt tynnere i topp-enden enn i rotenden. Rot og topp på stokkene hogges sammen i hjørnene, slik at huset blir jevnt høyt på alle veggene. Å hogge novkryss krever at man er svært nøyaktig når man arbeider. Hjørnene er et svakt punkt i huset når det gjelder trekk, og det finnes mange utspekulerte løsninger på å hindre trekken. 

Grunnmur

Under nordlandshusene finner vi en grunnmur. Den er ofte laget av naturstein. Grunnmuren hever tømmeret litt opp fra bakken, og da råtner det ikke så lett. Mellom murene, under gulvet i huset, kan man legge sand. Denne sanda vil isolere litt, slik at ikke golvene inne blir så kalde.

Når man skal legge tømmervegger på en grunnmur, må man la underste stokkelag ha full tykkelse på to sider, og halvskjæringer på de to andre. (En halvskjæring er en stokk splittet på langs.) Man gjorde dette for at sammenhogginga skal stemme med en halv stokks forskjell i høyden.

Etter hvert laget man kjellere under husene. Dette henger sammen med utviklinga av sprengstoff og annen redskap.

Vinduer og dører

Av vinduets form og ruteinndeling kan vi lese oss til omtrent når huset ble bygd. I "Ottar" nr 6.84 kan man lese mer om dette. ("Ottar" gis ut av Tromsø Museum.) Nordlandshusene har vanligvis smårutete vinduer, med mindre noen har skiftet dem ut. I Hunstadhuset er det vinduer i empirestil. 

Torvtak

Torvtak er god isolasjon. De tørre stråene sørger for at mye av vannet renner av. Dessuten er dette et levende tak, som tar opp vann gjennom planterøttene. Torva holder på snø i frost og mildvær. Snøen sklir ikke av, og smeltinga skjer like naturlig som på bakken. Torvtak holder på varmen om vinteren, og gjør husene svale om sommeren.

Når bordtaket var ferdig på et hus, la man på fire-fem lag med bjørkenever som tetningslag. Nevra hindrer også vann i å dryppe inne i huset. Torva ble skåret ut av en gammel grasvoll. Første lag ble lagt med gresset ned, og lag nummer to med gresset opp. Man begynte nedenfra med støtte i torvhaldet langs gesimsen. Torvhaldet lå oppå neverlaget på knekter, slik at vannet kunne renne av mellom never og torvhald. I renna mellom torvhald og taktro ble det lagt grus og singel, for å gi god drenering. Torva satte seg etter som man arbeidet seg oppover taket, så det ble tett ved mønet. Ved gavlene fikk torva støtte av naturstein, som ble lagt i torva i rekke nedover. Dette ble igjen støttet av en eller to vindskier.