Før dampskipene og senere hurtigruta begynte å gå langs kysten, var Nord-Norge i perioder isolert fra resten av landet. Seilbåtene var avhengige av været og vinden. Om vinteren var der ingen forbindelse mellom landsdelene. Det første dampskipet som gikk i rute i Nord-Norge var “Prinds Gustav”.

Nordlendingenes reiste med jektene før dampskipene kom. Den vanligste lengre reisen var en tur til Bergen for å handle. Bergenshandelen var viktig for nordlendingene. Jektene tok med seg varer for salg på tur sørover, og kom tilbake med ting som ikke kunne skaffes her. Tørrfisk var den varen nordlendingene hadde mest av å selge. Tørrfisken ble produsert under Lofotfisket.

Handelen mellom Nord-Norge og Bergen har foregått lenge.

Kanskje lengre enn tusen år.

Vi vet at det midt på 1100-tallet ble solgt store mengder tørrfisk fra Bergen.
Antakelig hadde handelen startet allerede i løpet av vikingtida.

Før svartedauen dro bergenske handelsmenn nordover for å kjøpe tørrfisk,
men noe skjedde like etter svartedauen
som gjorde at de ikke reiste nordover lengre.
Fra da av begynte nordlendingene selv å seile til Bergen med sine varer.
Reisene til Bergen ble kalt stevner.

Bygdefar 

Nordlendingene organiserte turene til Bergen i bygdefar.
De laget avtaler om at den som eier jekt,
skulle la de andre i bygda få transportere sine varer i jekta når den gikk til Bergen.
Den som eide jekta skulle få betaling for frakta,
og fiskerne skulle få lønn for reisen og ta med varer tilbake også.
Fiskerne og jekteeierne var avhengig av hverandre.
Fiskerne trengte å få sendt varene sine med jekta,
og jekteeieren trengte inntektene som han kunne få av transporten.

Jekteeieren fikk ganske mye makt.
Han kunne bestemme en høy pris for frakta,
og at mannskapet skulle få ei lav lønn.
Ingen kunne protestere på hvor han valgte å levere og hente varer.
Det var heller ingen som kunne hindre han i å bruke ei dårlig jekt,
eller laste den så mye at det var større sjanse for at jekta skulle forlise.
For å få orden på dette laget myndighetene i 1739 noen regler
for hvordan bygdefarene skulle foregå.

Bygdene i Nord-Norge ble svært sårbare på grunn av bygdefarsordninga.
Hvis jekta forliste og alle varene gikk tapt,
fikk det store konsekvenser for alle i bygda.
For enkelte bygder kunne et forlis bety hungersnød.
Ingen i bygda fikk verken inntekter av tørrfisken de hadde produsert,
eller noen av varene de trengte fra Bergen.
Da måtte de leve av det de kunne greie å produsere selv her i Nord-Norge.
Det kunne bli veldig vanskelig de årene det var lite fisk,
og når jordbruket slo feil.

Jekteskipper og jektestyrmann

Den som eide jekta var som regel med på reisen til Bergen.
Eieren var skipper om bord.
Skipperen var sjef når jekta kom til kai, og handlingen skulle begynne.
Mens jekta seilte var det styrmannen som var sjef.
Styrmannen var god til å seile, og kjente leia til Bergen svært godt.
Det hendte av og til at skipper og styrmann var samme person,
men det var ikke vanlig.

Skipperen forhandlet priser med handelsmennene i Bergen.
Han avtalte med handelsmennene hvor mye fiskerne skulle få for tørrfisken,
og hvor mye de måtte betale for det de kjøpte.    

Handel i Bergen

De bergenske handelsmennene ble dessuten enige seg i mellom
hva den minste prisen på tørrfisken skulle være,
og hvor mye de kunne ta i betaling for kornet.
På denne måten skulle det bli lett for fiskerne å skjønne
om de hadde gjort en god handel eller ikke.
Å avtale minstepriser og maksimumspriser kaltes for å sette kuranten.

Fra litt utpå 1200-tallet kom engelske og tyske handelsmenn til Bergen for å handle.
Etter hvert organiserte tyskerne seg og kalte seg hanseater.
Hanseatene kjøpte norske varer og solgte dem i utlandet,
de hadde også med seg varer fra utlandet som de solgte i Bergen.
I flere hundre år gikk handelen gjennom hanseatene i Bergen.

Nordlendingene kom ofte i gjeld til de bergenske kjøpmennene.
I år med dårlig fiske eller dårlig pris på fisken,
måtte fiskerne låne penger i Bergen for å få kjøpt korn og tauverk.
Det var ikke alle som klarte å bli kvitt gjelda.
Det var nok enkelte kjøpmenn som sørget for
at nordlendingene aldri greide å bli gjeldfrie,
fordi så lenge man hadde gjeld hos en kjøpmann
skulle man fortsette å handle hos han.
Både fiskerne og kjøpmennene prøvde å snyte hverandre litt under handelen.

Krisetider

Midt på 1800-tallet var det økonomisk krise over hele verden.
Det begynte med en jernbanesvindel i USA,
og problemene forplantet seg til England og Hamburg.
Bankene i Hamburg var mye brukt av handelsmennene i Bergen.
Når bankene gikk konkurs, fulgte mange handelsmenn i Bergen etter.

Av de handelsmennene som overlevde konkursbølgen
begynte flere å ta renter på gjelda til nordlendingene.
For mange fiskere i nord ble dette svært vanskelig.
Amtmannen i Nordland beskrev situasjonen i 1860:
Å finne en gjeldfri mann er uvanlig.
Selv blant dem som eier store gårder og båter.
Hvis de solgte absolutt alt de eier,
ville det ikke rekke til å betale gjelda.

Samtidig var mange av handelsstedene og væreierne
i Nord-Norge kommet godt i gang.
Fiskerne begynte å selge fisken sin direkte til dem,
i stedet for å dra den lange veien til Bergen.
Mange av fiskerne kom i gjeld til de lokale handelsmennene i stedet.

Kontakten mellom Nord-Norge og Bergen var ikke helt over:
Handelsstedene i nord overtok som kunder i Bergen,
men de handlet også med Kristiansund og Trondheim.
Enkelte handlet direkte med utlandet selv.    
    
Kilder