I 1838 gikk dampskipet “Prinds Gustav” for første gang fra Trondheim til Nord-Norge,
og gjorde reiser mellom nord og sør i Norge mye enklere og mer regelmessig.
Inntil da var seilbåter det eneste alternativet for en som ville reise. Det fantes nemlig ingen veier eller tog man kunne bruke.
Ungdom som reiste til hovedstaden for å studere kom ikke hjem i sommerferiene. Det var alt for usikkert å reise frem og tilbake i løpet av en sommer.

“Prinds Gustav” var 125 fot lang og veide 215 tonn. Det vil si at den var like lang som MF “Kjerringøy”, men bare halvparten så tung. Den fraktet for det meste passasjerer, post og litt last, men den tok ikke kasser som var tyngre enn 100 kg. 

Passasjerene om bord kunne velge mellom tre prisklasser.
Den dyreste billetten kaltes “første plass” og den billigste “tredje plass”.

På første plass var det en herrekahytt med ti køyer, og en damekahytt med seks køyer. Der var også en salong hvor passasjerene kunne være på dagtid.
På andre plass var det felleskahytt med tolv køyer.
Mannskapet rapporterte stadig om at det var spetakkel inne på felleskahytten,
og at damer heller reiste på tredje plass, hvis de ikke hadde råd til første.
De som reiste på tredje plass fikk ikke komme under tak en gang,
men måtte være på det åpne fordekket.     

Folk var fornøyde med “Prinds Gustav”, og for første gang kunne alle reise.
Fyrdirektør Diriks skrev i sine notater:
“Nu kan også fruentimmer og børn flakke ut,
nu behøver de ikke av frykt for de stygge båtreiser å holde sig hjemme,
og ikke som tidligere når de MÅTTE ut,
sitte i skotten med våte klær, med angst i hjertet og sjøsyke i halsen”.

De eneste som var misfornøyde med dampbåten,
var fiskerne i Lofoten.
I årene etter at “Prinds Gustav” var begynt å gå,
ble det dårlige fangster på Lofotfisket .
Fiskerne mente at dampbåten skremte vekk fisken,
og ville ikke at dampbåten skulle gå mens Lofotfisket stod på.