Jekta er en gammel fartøytype som er særlig egnet til å frakte tørrfisk med.
De gamle jektene hadde dekk foran og bak,
og et åpent rom i midten til lasta.
Jektene har ei mast omtrent midt i båten, og et stort seil.
Den er ganske klumpete i fasong, og har plass til mye last.
Jektene skulle bygges av furu, for da ble de mest solide.

Jektene er ganske lette å kjenne igjen på gamle foto,
fordi de ikke har baugspryd.
I stedet har de en stolpe i baugen som går rett opp.
Denne stolpen er oftest malt hvit. Stolpen kalles forstavn.

Tørrfisk

Det var plass til mye tørrfisk om bord i ei jekt,
og den ble stablet til langt oppover masta.
Av og til så høyt som fem meter over rekka.
Oppå lasten ble det lagt store trelemmer som ble kalt flak.
Det kunne være vanskelig å gå fra akterdekket og frem til baugen.
For å komme opp på trelemmene som lå oppå fisken måtte man bruke stige.
Det var vanskelig å gå oppå lemmene når bølgene var høye.

Vengen 

Bakerst i jekta var dekket hvor rormannen sto og styrte jekta.
Under dekket var vengen. Vengen var delt i to rom, det ene større enn det andre.
Det innerste var for skipperen, mens mannskapet sov og spiste i den ytterste.   

I den ytterste vengen var det ildsted.
Det var en grue laget av fem steinheller.
Den nederste helle lå på to stokker som var festet i jekta.
Røyken gikk opp i ei slags trepipe.
Der var også fire køyer i den ytre vengen.
Den øverste lange køya akter het Luren.
Der var det plass for fire mann.
Under Luren var Koksenga.
De to andre køyene var Glass-senga og Musken.
Musken ble sjelden brukt.

Lugaren 

Etter hvert fikk jektene et rom i baugen også, som ble kalt lugaren.
På de jektene hvor det var både lugar og veng
delte mannskapet seg slik at skipperen og styrmannen hadde vengen,
mens resten av mannskapet brukte lugaren.
Hvis jekta hadde passasjerer med på turen, fikk de være i vengen. 

Seilet 

Jektene var fullstendig avhengige av vinden for å komme fram.
På den eneste masta om bord hang seilet.
Masta var ca 20 meter høy.
Seilet var firkantet og smalere øverst.
Den nederste delen av seilet besto av brede remser som gikk på tvers i seilet.
Disse remsene ble kalt bonetter, og de ble tatt av hvis det ble mye vind.
Det var vanligst å ha fire eller fem bonetter.
Flere av de siste jektene hadde også et lite toppseil over det store seilet.
Seilet til ei vanlig jekt var 11-12 meter bredt og 15-16 meter høyt.
Det var veldig tungt å heise det, så hele mannskapet (opptil 16 mann)
måtte være med når det skulle opp.
Dette seilet var større enn det som var vanlig på de største seilskipene.

Det var vanlig å ha svarte firkanter øverst i hvert hjørne av seilet.
I følge sagnene skal disse svarte feltene være sørgetegn over prest og dikter Petter Dass,
eller til minne om et storforlis på Stadthavet i 1692.
Petter Dass mistet for øvrig jekta si i dette storforliset.

Jekta på land om vinteren 

Jektene ble satt på land om høsten.
Det gikk an å ha den liggende på havet hele vinteren,
men da kunne det gå mark i den.
Når jekta skulle settes opp kom omtrent hele bygda for å være med.
Det var bare mennene som arbeidet med å få den opp,
man alle de andre møtte også opp for å se på.
Det var svært tungt arbeide å sette opp jekta,
og han som eide jekta måtte springe rundt med brennevin
og oppmuntre folk så best han kunne.
Noen steder var det vanlig å synge jekta opp.
Da var det en mann som stod og sang en spesiell sang
som mennene dro i takt med.

Jektebygging

Ei jekt kunne brukes i 20 til 30 år før den var utslitt og farlig å bruke.
De eldste jektene ble ikke brukt på Bergensturene.

I Nordland ble jektene ble bygd i Rana, Vefsn, Beiarn og Saltdalen.
Omkring 1830 kostet det mellom 10 000 og 16 000 å bygge ei jekt.
De beste jektene var de som kom fra Beiarn.

Det trengtes sju mann for å bygge ei jekt,
og det tok som regel 13 eller 14 uker å få jekta ferdig.
De fleste av arbeiderne var vanlige arbeidsfolk,
men det måtte også være med en byggmester,
en undermester eller feller, og en smed.

Materialene til jekta ble laget ferdig på stedet, og dette var tungt arbeid.
Selv spikerne ble laget på stedet av smeden.
Det var særlig tungt arbeid å være smed.
Det ble sagt at en dyktig smed alltid hadde to rødglødende spiker
liggende på gulvet mens han arbeidet.

Maten til jektebyggerne

Maten som arbeiderne fikk var ganske dårlig.
De startet dagen med en dram og kanskje et lite rundstykke.
Litt senere fikk de en kavring med kun smør og en dram til.
Til middag fikk de fisk og syresuppe med litt flatbrød.
På ettermiddagen spiste de rømmekolle og litt flatbrød.
Til kvelds spiste de grøt.
Det var det samme de spiste hver dag, bortsett fra på søndag.
På søndagen fikk de kjøtt til middag.
Den som skulle ha den ferdige jekta måtte kjøpe brennevin til arbeiderne.
Det var ikke uvanlig at det gikk med ei heil tønne.

Det sies at det var beiarværinger som lærte folk i Rana å bygge jekter.
Det skal ha skjedd da noen beiarværinger ble leid
til å bygge ei jekt på Løkberg i Rana i 1820.
Noen lokale menn var leid inn som hjelpere.
Den ene av dem skulle ha vært en intelligent mann
som noterte ned målene på den jekta de bygde.
Da beiarværingene oppdaget dette ga de ham sparken.
Arnt Janssen hadde likevel lært nok til å begynne for seg selv.
Det var beiarværingene ikke så glade for