Bygdefaret var ei ordning hvor den som hadde jekt,
skulle ta med last for de andre i bygda til Bergen.
Alle innbyggerne i ei bygd hadde rett til å være med i bygdefaret.

Bygdefarsjektene skulle ta med alle varene til innbyggerne i et område.
I regelen kunne alle bli jektefarskipper,
men skipperen måtte kjøpe jekta sjøl.
Det var derfor stort sett de rikeste i bygda som ble jektefarskipper,
for eksempel presten eller en embedsmann.
De var nemlig de eneste som hadde råd til å skaffe ei jekt.

Vi vet at fiskerne og skipperen på jekta ofte kranglet om avtalene de laget.
Det var fiskerne som hadde mest å tape når de laget en avtale.
Det de kranglet om var ofte hva frakten skulle koste,
hvor mye mannskapet skulle få i lønn,
og hvor varene skulle leveres og hentes i bygda.
Skipperen kunne dessuten bruke ei jekt som var i dårlig stand,
og han kunne laste den så mye at det kunne bli farlig å seile jekta.
Hvis jekta forliste risikerte nok eieren å tape store verdier;
men hvis reisen gikk bra, kunne han tjene desto mer.

Fiskerne kunne ikke gjøre så mye for å protestere.
Hvis de ikke ville bruke jekta til skipperen,
fikk de ikke solgt varene sine, eller kjøpt det de trengte.

Etter hvert skjønte myndighetene hvor viktig det var med denne jektefarten,
og i 1739 laget de noen regler for hvordan det skulle foregå.
Disse reglene ble kalt jekteartiklene.
Jekteartiklene gjorde det mye bedre for fiskerne,
men det at retten til å være skipper kunne arves
fikk noen urimelige konsekvenser for fiskerne.
Det urimelige var at hvis bygda hadde en fisker som skipper,
og denne fiskeren ved et tilfelle ikke greide å oppfylle jekteartiklene,
risikerte han å miste retten fullstendig.
Hvis noen andre hadde jekt og kunne overta retten, kom de til å beholde den.
Det ble dermed enkelt for embedsmenn og andre å skaffe seg rett til å være skipper.
Fiskerne foretrakk at det var en annen fisker som hadde rett til å være skipper,
for embedsmennene hadde allerede mye makt over dem,
og det var ikke gunstig at de fikk enda mer.

Fra Helgeland og Salten var det vanlig at bygdefaret
hadde med jekta til Lofoten under Lofotfisket.
Det kunne være 20 til 30 båtlag som var med i bygdefaret.
Et båtlag var som oftest to åttringer med til sammen 10 mann.
Når fiskerne skulle seile til Lofoten for å fiske
lastet de halvparten av alt de skulle ha med i båten,
og den andre halvparten i jekta.
Hvis noe skulle skje med båten eller jekta,
ville de ha halvparten av utstyret i behold.
En mann fra hvert av båtlagene skulle være mannskap
på jekta når den seilte til Lofoten.

Når fisket var over ble jekta lastet med levertønner,
rogn og redskaper før den seilte hjem.
Hjemme ble leveren lastet av og brent til tran.
Deretter lastet de trantønnene om bord
sammen med annen last før de seilte til første stevne i Bergen.
Det første stevnet varte mellom midten av mai og midten av juni.
Når stevnet var over seilte de til Lofoten for å ta ned tørrfisken
som de hadde hengt under Lofotfisket.
Det var ikke lov å ta ned tørrfisk før 12. Juni.

Sist på sommeren, i august,
gjorde mannskapet seg klar til det andre stevnet i Bergen.
Det andre stevnet varte fra midten av august til midten av september.
På dette stevnet skulle de selge all tørrfisken.
På tilbaketuren kunne det hende at de kom ut for uvær,
og ble liggende og vente i lang tid før de kunne seile hjem.
Enkelte ganger kom ikke jekta hjem før til påske året etter.
Da hadde hjembygda hatt en mager vinter.