Amtmann Ove Schieldrup satte i 1739 opp disse reglene for bygdefarsjektene:        

Regel nr 1:

Den første regelen var at kontrakten mellom skipperen og fiskerne skulle skrives på tinget.
Før kontrakten ble laget skulle det undersøkes
om noen andre hadde rett til å holde bygdefaret for den aktuelle bygda.
Hvis en fisker sendte fisken med en annen skipper enn den som det var avtale med,
skulle han betale bot på en riksdaler
og betale full frakt for lasten til den andre skipperen.
Hvis en skipper fraktet for fiskere fra andre bygdefar, måtte han betale fire riksdaler i bot.     

Regel nr 2:

Den andre regelen sa at skipperen skulle holde jekta i orden og sørge for at den var stor nok til å få med alle varene fra alle fiskerne.
Skipperen skulle ikke bare ta med tørrfisken til Bergen, men han skulle også ta med tilbake det som fiskerne hadde kjøpt.
Varene fra Bergen skulle bringes helt frem til det stedet fiskeren bodde,
mens fiskeren måtte frakte tørrfisken selv til nærmeste større sted for henting.

Hvis skipperen hadde stort og godt nok fartøy,
fikk han beholde retten til å være skipper så lenge han levde.
Når han døde skulle arvingene hans få fortsette
så lenge de også hadde stort og godt nok fartøy.
Hvis skipperen hadde for dårlig og liten jekt mistet han retten til å være skipper. 

Regel nr 3:

Retten til å være skipper følger med en person,
ikke gården han bor på.
Skipperen mister retten hvis han ikke lar jekta gå
til de vanlige stedene for å hente tørrfisken.
Fiskerne har ikke rett til å kreve at jekta henter andre steder enn de vanlige. 

Regel nr 4:

I den fjerde regelen var det beskrivelser for hvordan man skulle ordne det hvis det var veldig mye fisk,
slik at det var umulig å få med alt om bord i jekta.
Hvis det skjedde, måtte skipperen leie inn ei ekstra jekt.
Når ikke det heller gikk an, måtte jekta lastes slik at alle fikk med like mye fisk, og så fikk resten bli fraktet ned på neste jektetur. 

Regel nr 5:

Den femte regelen bestemte at fiskerne skal sørge for mannskap til jekta.

Regel nr 6:

Sjette regel fortalte om hvor stort mannskapet på jekta skulle være.
Både størrelsen på jekta og om mannskapet var vant eller ikke avgjorde hvor mange de skulle være.
Prisen for å få fraktet varene var 4 skilling per våg fisk og 20 skilling for hver tønne som ble fraktet.
Dette gjaldt fiskerne nord for Helgeland.
Denne prisen skulle også gjelde for de varene de tok med seg tilbake fra Bergen. 

Regel nr 7:

Lønna til en vant mann mann i mannskapet var 7,5 riksdaler for hele turen på ei stor jekt som gikk med tørrfisk.
Hvis lasta var tønner fikk de kun seks riksdaler.
De mente det var mer arbeid med tørrfisk enn tønner.

For de som ikke var så vante og de som var på små jekter,
var lønna 6 og 5 riksdaler. 

Regel nr 8:

Hvis ei bygd hadde flere skippere med bygdefarsrett, og det ikke var nok last for begge jektene, skulle den ene dra på vårstevnet og den andre til høsten. 

Regel nr 9:

Fiskerne skulle hjelpe til med å sette jekta opp på land hver høst. 

Regel nr 10:

Denne regelen forteller om hva slags plikter mannskapet har om bord i jekta. 

Regel nr 11:

Jektebruket ble ansett som et bondebruk.
Verken prester eller handelsmenn hadde rett til å holde bygdefar for fiskerne, hvis der fantes fiskere som kunne og ville holde bygdefar.
Det var likevel lov for alle å bruke sin egen jekt til å frakte sine egne varer.
Hvis der ikke var noen fiskere som kunne holde bygdefaret, kunne en embedsmann overta retten.
Denne retten kunne embedsmannen beholde til han døde, og arvingene kunne overta den, hvis de ønsket det.