Skipperen eide jekta.
Det var som regel en mann, og han var ganske rik.
Det var ikke uvanlig at prestene var bygdefarsskipper.
Etter hvert ble mange av handelsmennene bygdefarsskippere.
Gårdene hvor det bodde skippere ble kalt skipperleier.
Løp går utenfor Bodø var et skipperleie.

Skipperen bodde bak i vengen på jekta,
sammen med styrmannen.
Mens jekta seilte lot skipperen styrmannen være den som bestemte om bord.
Så snart jekta kom til land overtok han kommandoen.
Det hendte av og til at skipperen også var styrmann,
men det var ikke vanlig.

En stund var det vanlig at skipperen
skulle ha en andel av den fisken som ble transportert på hans jekt.
Fiskeren skulle betale en vekt tørrfisk
for hver 20. vekt tørrfisk han transporterte med jekta.

Skipperen hadde sikkert en del fisk selv,
som han skulle selge i Bergen.
Han fikk dermed ganske bra inntekt på hver tur til Bergen.
Noe av inntekta brukte han til å kjøpe varer
som han senere kunne selge i hjembygda.
Da kunne han tjene enda mer, og ble kalt bondehandler.

Utpå 1800-tallet ble flere av skipperne væreiere eller gjestgivere.