Fram til tidlig på 1800-tallet var store deler av Lofoten krongods.
Kongen var den store grunneieren.
Gjestgiverne satt på kongens grunn
og bodde i store hus med mye rikdom.
De måtte alle sammen betale ganske mye i skatt til staten.
Det var jekteskipperskatt, handelsskatt, gjestgiverskatt
og mange andre avgifter.
Likevel ble de bare rikere og rikere.

Mot slutten av 1700-tallet begynte staten å selge krongods i Lofoten.
Gjestgiverne var raskt ute,
og kjøpte opp det ene været etter det andre.
Dermed var de blitt væreiere.
Eller nessekonger, som noen kalte dem.
De oppførte seg noen ganger som om de var konger over sitt vær.

Væreieren bestemte over sitt vær.
I tillegg til øyene og holmene som utgjorde været,
“eide” de litt av havet også.
At de eide et område av havet var en misforståelse
som oppstod etter en ny lov som kom i 1816.
Loven skulle få slutt på diskusjonen mellom garn- og line-fiskerne
om hvem som skulle få fiske hvor.
Havet ble delt opp i passelige biter; en for hvert vær.
Væreieren skulle være oppsynsmann for sin del av havet,
og passe på at ikke fiskerne fisket på feil sted.
Fiskerne tolket denne loven slik at det var væreieren som eide havet,
og det hadde ikke væreierne noe som helst i mot.

Når væreieren leide ut rorbuer til fiskerne,
ga han dem samtidig beskjed om hvor de skulle fiske.
Fiskerne var også nødt til å selge fisken sin til den samme væreieren.
Væreieren hadde dermed mye makt over fiskerne.
Denne makta ble innskrenket da en ny lov kom i 1858.
Da ble havet fritt for alle og fiskerne kunne fiske hvor de ville.
Samtidig ble det første offentlige fiskerioppsynet satt.

Der var også mange som bodde fast i værene.
Væreieren ville gjerne at folketallet i hans vær steg,
og hadde ikke noe i mot at folk bygde der.
Derimot likte han ikke å selge tomter i været.
De som ville bygge, måtte leie tomt av væreieren.
Væreieren hadde mange ting med i leiekontrakten.
Den som leide fikk ikke lov til å holde på med ting
som ville konkurrere med væreeieren,
slik som handel eller kafedrift.
Hvis væreieren ville kjøpe huset når leietida var over,
hadde han rett til det.
Leia for tomta skulle betales med arbeidstimer,
og det var væreieren som bestemte når disse timene skulle gjøres.