Handelsstedene i Nord-Norge
lå med omtrent en dagsreise mellom dem
langs kysten.
Opptakten til handelsstedene kom med en lov i 1648.
I følge denne loven skulle det utpekes
"en smuck formuendis Mand paa en god beleylig Gaard
ved alfare Weyer til Lands og til Vands
som kand holde Giestgifferie
saa de Reysende kan bekomme nødtørftig Øl og Mad
samt Losemente og Natteleye".

Oversatt: Man skulle velge en rik mann
som bodde på en egnet gård til gjestgiver.
Gården måtte være lett å nå for folk på reise,
og gjestgiveren skulle la dem få mat og overnattingssted.

Disse gjestgiveriene skulle ikke drive handel.
Fra midt på 1700-tallet måtte handelen
med tobakk og brennevin kontrolleres bedre.
Ingen andre enn gjestgiverne fikk ha kroer og selge tobakk.
Gjestgiverne syntes det var rart at de bare fikk selge disse to varene.
Flere av dem ville ikke være med på denne ordningen,
hvis de ikke fikk lov til å ha ordentlig butikk.

Johannes Staalenius Bernhoff på Kjerringøy fikk tillatelse til
å starte gjestgiveri i 1775.

Handelsmennene i Bergen og Trondheim protesterte veldig på at
gjestgiverne i Nord-Norge skulle drive med handel.
De mente at gjestgiveriene kom til å overta all handelen lokalt.
Frem til 1800 kom det i alt over 200 priviligerte gjestgiverier,
og de tok raskt over den lokale handelen.
Gjestgiveriene ble til handelssteder.

Handelsstedene kjøpte fisk lokalt,
som ble sendt med handelsmannens jekt til Bergen for videre salg.
Handelsmannen fikk ikke lov til å konkurrere ut bygdefarsjektene,
men han hadde lov til å frakte sin egen tørrfisk til Bergen.
Mange av fiskerne begynte å selge tørrfisken sin til
den lokale handelsmannen i stedet for i Bergen.

Kjøpmennene i Bergen var skeptiske til at fiskerne
solgte tørrfisken sin i Nord-Norge.
De var redde for at fiskere som hadde gjeld i Bergen
skulle snike seg unna den,
ved å handle med den lokale handelsmannen i stedet.
De hadde nok rett i å være redde for akkurat det,
for det gikk ikke så lang tid før fiskerne var i gjeld
til handelsmannen i stedet for i Bergen. Disse handelsstedene ble etter hvert svært mektige.
I noen deler av Nord-Norge ble handelsmennene
rike væreiere, som bestemte alt i si bygd.