Styrmannen på jekta var den som var flinkest til å seile,
og måtte være svært godt kjent langs leia til Bergen.
Han hadde ingen kart å navigere etter.
De første kartene over Nord-Norge kom midt på 1800-tallet.
Alt han kunne hadde han lært ved å være med og seile jekta mange ganger.

Siden han ikke hadde kart måtte han huske havnene,
alle holmer og skjær og alle grunnene langs hele kysten.
Så lenge det var lyst ute var det ikke så vanskelig å finne frem,
men om høsten når det ble mørkt kunne det bli riktig ille.
Hvis han gjorde en liten feil, kunne i verste fall hele jekta gå på grunn og synke.

Styrmannen stod fremst på jekta for å se hvor de seilte hen.
Lasta og seilet sperret for mye for sikten
til at han kunne stå bak og holde i roret selv.
Derfor måtte mannskapet bytte på å være rormann.
Styrmannen måtte ha kraftig stemme,
og rope bak til den som stod til rors om hvor han skulle styre jekta.

Noen styrmenn var naturtalenter.
I 1855 var Anna Elisabeth på Kjerringøy enke etter handelsmannen,
og dermed var hun skipper for jekta.
Hun valgte Kaspar Sellelie som styrmann for jekta Columba
da den skulle til Bergen på det andre stevnet.
Kaspar Sellelie var bare 18 år, og styrmann for første gang.

Anna Elisabeths andre ektemann het Zahl.
Hans styrmann var Lars Hansa, Finnkonnes.
Lars Hansa var en særdeles flink styrmann,
og han sa selv at han stod i kontakt med de hin' .
Det var vel de underjordiske eller døde han mente med det.
Han sa at de hin' var gode folk og at de alltid hjelp han med å finne frem.
Han kjente igjen holmer og skjær på lyden av bølgene som brøt over dem.

Hukommelsen hans var også kjempegod.
Han skrev aldri opp hva han skulle ordne opp i Bergen for Zahl,
og han hadde aldri glemt noe da han kom tilbake.
På grunn av et veddemål seilte Lars Hansa en gang hjem fra Bergen
til Kjerringøy på kun to døgn!
(Hurtigruta bruker i dag fire dager fra Bergen til Bodø.)

Det var stas å være styrmann på jekta,
og de flinkeste styrmennene var helter i bygda.
De fleste småguttene langs kysten drømte om å bli styrmann når de ble voksne.
De fulgte nok godt med når sagnet om Nordlandsfjellene ble fortalt,
slik at de kunne begynne å lære seg leia sørover.

Siden styrmannen var den som kjente leia best
var han sjefen om bord i jekta mens de seilte.
Han ga ordrene om hva som skulle gjøres om bord,
og de andre i mannskapet gjorde nøyaktig som han sa.
Det var i deres interesse at jekta kom frem så raskt og sikkert som mulig,
for de eide alle sammen en del av lasta om bord.