Kuranten ble satt av kjøpmennene i Bergen
når de hadde fått rede på hvordan fisket hadde vært den siste vinteren,
og hvor mye korn som allerede fantes i Nord-Norge.
Når de visste dette ble de enige om den minste prisen de skulle gi for fisken,
og de høyeste prisene på varene nordlendingene trengte aller mest.

Kjøpmennene sa at det var til det beste for nordlendingene de satte disse prisene,
slik at alle kunne vite om de ble lurt eller ikke under handelen.
De forklarte det på denne måten:
Kuranten beskyttet nordlendingene
mot uærlige kjøpmenn som kunne lure dem.
Uærlige kjøpmenn ville dessuten sette Bergen i vanry
slik at ingen ville handle der mer.

Begynnelsen til dette systemet var helt annerledes.
Det skjedde i 1739,
da kjøpmennene ville få slutt på konkurransen dem imellom.
Da begynte de å møtes for å bli enige om priser
på varene de skulle kjøpe og selge.
I dag er det forbudt for konkurrenter å møtes for å bli enige om priser.
Det kalles kartellvirksomhet,
og de gangene det skjer kan det bli rettssaker og fengselstraff
for dem som har vært innblandet.

Det var ikke så mye nordlendingene kunne gjøre
for å bli kvitt dette systemet,
og det var mange som syntes dette ikke var riktig.
Utpå 1800-tallet kom det noen konkurrenter
til de handelsmennene som var med på å sette kuranten.
Det var veldig viktig for Bergen å få fortsette med nordlandshandelen.
Tørrfisken fra Nord-Norge var nemlig den viktigste varen de hadde.
De byene Bergen var reddest for var Trondheim og Kristiansund,
og etter hvert spesielt Hundholmen (Bodø).

I 1855 tok for første gang en embedsmann høyt oppe tak i problemet.
Amtmannen i Nordland mente ordninga med kuranten var unaturlig,
og at dette burde undersøkes.
Samtidig ble det mer og mer slutt på ordninga med bygdefarsjekter,
og nordlendingene gikk over til å handle med de lokale handelsstedene.
Kuranten ble i 1889 satt for siste gang.