Gjelda som nordlendingene hadde til kjøpmennene i Bergen
ble kalt Nordlandsgjelden.
I 1812 var den på en million riksdaler - ca 190 millioner kroner.

Grunnen til at nordlendingene skyldte så mye,
var at de som regel ikke hadde penger nok til å starte som fiskere.
De måtte låne alle pengene de trengte til å kjøpe fiskeutstyr og korn.
Hvis fisket ble dårlig, eller kornprisene steg fikk de ikke betalt ned gjelda.

I 1702 kom en lov for Bergen som sa:
Det er forbudt for en nordlending
eller en annen som ikke bor i Bergen å bytte kjøpmann,
hvis han har gjeld hos en annen.
Det er bare lov å bytte hvis man har betalt all gjeld hos den gamle.
Kjøpmannen som har lånt ut,
må følge de vanlige prisene når han gjør handel med en som har lånt hos han.
Kjøpmannen kan ikke ta renter for lånet.

Denne loven ble opphevet over hundre år senere i 1813.
Likevel gjaldt den på et vis lenge etterpå.
Kjøpmennene mente at det ikke var riktig å begynne å handle med en mann,
før man hadde ordnet opp med den kjøpmannen mannen brukte før.
Gjelda kunne også kjøpes og selges til andre kjøpmenn.
Ønsket man en ny kunde, måtte man overta gjelda hans først.
På grunn av denne loven ble hver fisker knyttet til en bestemt kjøpmann,
og det kunne være både bra og dårlig.

Kjøpmennene i Bergen og fiskerne i Nord-Norge var avhengige av hverandre.
Fiskerne trengte kjøpmannen til å kjøpe fisken
og til å hjelpe dem med utstyr for neste sesong.
Kjøpmannen levde av å kjøpe og selge varer,
og fiskeren kunne både selge og kjøpe varer av ham.

For både kjøpmannen og fiskeren ble det en sikkerhet at fiskeren hadde gjeld.
Kjøpmannen ble dermed interessert i at fiskeren skulle greie å tjene penger,
slik at han kunne betale gjelda si.
Derfor sørget kjøpmennene for at fiskeren fikk utstyr,
selv de årene at fisket gikk dårlig.
For kjøpmannen var det en fordel å ha faste kunder,
slik at han ikke trengte å konkurrere så mye med de andre kjøpmennene.