Torsken

Kysttorsken regnes for å være stasjonær, og den kan fiskes hele året.
Den regnes ikke som like delikat i sommermånedene,
da det hender en kan finne snyltere (makk) i den.

Skreien, den som skrider, har lange vandringer for å finne mat eller for å forplante seg.
Fisken som kommer inn til våre kyster og skaper sesongfiske,
den hører til den nord-atlantiske torskestammen som har sitt hjem i Barentshavet.

Hvert år omkring årsskiftet strømmer den til fiskebankene for å gyte.
Fisken er å finne langs kysten fra Vest-Finnmark til Rogaland.
Omtrent halvparten av all skrei blir tatt i Lofoten, mest på innersida, det vil si i Vestfjorden.

Lofotfisket forgår i januar, februar og mars.

Foredling

Den eldste foredlingsmetoden er å tørke fisken på hjell.
Hjellene finner du i hele Lofoten.
Klimaet der er spesielt gunstig med hensyn til vind og luftfuktighet.
På siste del av 1800- tallet ble det like vanlig å flekke og salte fisken på fangstfeltet,
deretter ble den fraktet inn i fjordene og lagt på berget (klippene) til tørking.
Denne fisken kalles klippfisk og blir i dag tørket innomhus.
I fryseboksen hos kjøpmannen finner vi også halvfabrikata til torskemiddag.
I tillegg til selve fisken blir det laget tran av levra.
Rogna blir brukt til kaviar og i hermetikk som middagsmat eller pålegg.
Torsketungene brukes som egen middagsrett.
Det som da er igjen av fisken går til dyrefor eller guano (gjødsel).
Hodene blir gjerne tørket før de males opp til guano.

Kort historikk

I Lofoten er det funnet den største høvdingetuften i Norden fra vikingetiden, Borg.
Ut fra det er det grunn til å anta at det er det rike fisket som har lagt grunnlag for tidlig bosetting og gode levekår i området. Skreien ga befolkningen et godt byttemiddel både i forhold til de som bodde lenger nord og lenger sør. Håløygene (nordlendingene) reiste sørover med fisk og kom tilbake med bl.a. korn som de også hadde med til bytte mot skinn og hvalrosstenner når de reiste mot nord. De ble mellomledd i handelen mellom samer (finner), resten av Norge og de øvrige Nordsjøland.

Fra Ottars fortelling (ca.890), vet vi at Håløygske høvdinger reiste på handelsferd langs norskekysten, videre til Danmark og England. Øya Gotland i Østersjøen var et knutepunkt for handelen som gikk inn i Russland og på elvene til Middelhavet og til arabernes riker. Vi har lett for å glemme at vår landsdel var en del av internasjonal handel før vikingene ble beryktet for sine røvertokter. Kanskje var en av grunnene til at Håkon jarl støttet Harald Hårfagre i striden mot vestlendingene at han ønsket å trygge handelsleia for håløygene.

Vågan i Lofoten ble tidlig et sentrum og kong Øystein besøkte stedet ca.1150 og syntes fiskerne hadde kummerlige kår. Han bygde rorbuer, kirke og havn i Vågan, det sies at han la under seg Jamtland for å trygge handelsveien for fisk fra Lofoten.

I hansatiden (ca.1300-1500), da tyske handelsmenn hadde sete i Bergen, fikk de nord-norske fiskerne en sikker avsetning for fisken til de europeiske markedene og de fikk jevn tilførsel av det de trengte til livets opphold. Dette førte til en sterk vekst i fiskeriene i middelalderen. Tilknytningen til Bergen holdt seg helt til slutten av 1800 tallet.

Utredersystemet

Det var et personlig tillitsforhold mellom fiskeren i Nordland og kjøpmannen i Bergen. Om høsten ble fisken sendt til Bergen med jekta fra heimbygda (bygdefarsjekt) og tørrfisken ble solgt til den faste handelsmannen. I bytte fikk styrmannen de varer han skulle ha med til hver enkelt fiskerfamilie og utrustning til neste års Lofotfiske. Bergenskjøpmennene holdt sammen og satte prisen så lavt som mulig på tørrfisken, slik at de kunne sikre seg god avanse når de solgte fisken videre. Dermed havnet overskuddet på fisket i Bergen, mens fiskerne i Nord-Norge bare hadde til livets opphold. Var fisket dårlig og fiskeren ikke hadde så mye å selge, så fikk han varer og utstyr likevel, men han kom i gjeld hos kjøpmannen. Denne gjelden ble kaldt Nordlandsgjelden og den førte til at fiskeren kom i et avhengighetsforhold til kjøpmannen, og fiskeren greidde aldri å bli gjeldfri. Gjelden ble slettet da Bergen og Trondheim mistet handelsmonopolet på 1700-tallet, og vi fikk handelssteder og senere byer i Nord-Norge.

Utredersystemet fortsatte, men nå var det væreierne og handelsmenn her nord som kjøpte opp fisken og fraktet den til Bergen. For fiskeren ble det ikke bedre, kanskje verre, for væreieren var nærmere og kunne føre bedre kontroll med familiens inntekter og utgifter. Systemet endte da fiskerne organiserte seg i fiskarlag som tok hånd om fisken, da var de selv med i alle ledd.

Reguleringer

Som vi også ser i dag har Lofotfisket alltid vekslet mellom gode og dårlige år.
Det har vært en farefull måte å skaffe seg levebrød på og det var harde og nådeløse levevilkår.
Fisket ble drevet fra åpen robåt helt fram til det 20.århundre.
Havet er inndelt i soner for de ulike fiskeredskap og det er regler for utror (om morgenen).
Under Lofotfisket er det lov å fiske med garn, line og jukse.
Fiskeredskaper som står i havet må merkes.

Fiskerne sloss mot dampbåten da den kom.
De opplevde det som urettferdig at noen hadde mulighet til å bruke dampskip i fisket,
mens de aller fleste bare hadde robåt. (Trollfjordslaget i 1890).
Fiskerne vant kampen. Først etter 1.verdenskrig ble det vanlig med overbygde båter med motor.
Så sent som i trettiåra var det tett med robåter på Lofothavet de årene det var krise og stor arbeidsledighet i andre næringer.

Myndighetene samarbeider med havforskere når det skal bestemmes hvor mye som skal fiskes de ulike år. De som får delta i fisket - får tildelt en kvote som de har lov å fiske.

Lofothavet var en arbeidsplass for menn.
Når gutten var konfirmert (14-15 år) ble han regnet som voksen og fikk bli med til Lofoten. Førstereisgutten ble kalt "skårunge" og ble gjerne" kokkglunt" for båtlaget.
Kvinnene drev småbruket og hadde omsorg for familien mens mannen var på Lofoten.
Men det fortelles om kvinner som var blitt enker og overtok mannens plass i båten.

Anekdoter

Redningsdåd på hvelvet.

Det var ikke alltid så enkelt å redde fiskere når båten hadde kantret i opprørt sjø. det fortelles at en måte å berge folk på, var at de holdt seg fast i begge endene av båten og så seilte redningsbåten med god fart over midten av båten (den som lå med kjølen i været) og hjelperne fikk tak i mennene.

Da Jern - Henrik sluttet å røyke. ( Heimfisker fra Bodø)

Vel kommet i rorbua oppdaget Henrik at han hadde glemt tobakken sin om bord i sjarken som lå fortøyd ute i havna. Han tar plastjolla si og ror ut for å hente den. Plutselig begynner det å blåse og den lette plastbåten blir tatt av vinden og blåser forbi alle båtene som ligger fortøyd. Han er på vei mot storhavet i jolla. Da får han uante krefter og greier å buksere båten mot det siste fartøyet for anker. Han får tak i fortøyningen og berger seg. Da han siden kommer på land holder han opp tobakken sin, ser på den og spør: Er det du eller jeg som bestemmer? Deretter hiver han tobakken på sjøen og røkte aldri mer.

Frostboren.

Frostboren var en navar de brukte til å bore i en tømmerstokk med når det var kaldt i fiskerbåten. Den er opphavet til en historie: Kallen drev og boret hull etter hull i en tjukk planke for å holde seg varm. Kona satt ihjelfrosset på tofta. "Der fikk du" sa mannen " fordi du ikke ville borr".

Vottvika.

Sagnet om at det drev i land 60 votter i ei vik i Skrova er knyttet til forlisene 19.febr.1849 da 133 mann kom bort. Alle vottene var til høyrehanda. Dette forklares ut fra at den som lå på hvelvet tok av den høyre votten for å sette kniven i båten. Med kniven kunne de holde seg fast og de kunne lage hull i båten så lufta under slapp ut og båten ble liggende dypere i sjøen. De kunne også tre beltereima gjennom hull i båten for å holde seg fast i den. Det fortelles at båtbyggerne i Drevja festet ringer under båtene til bruk ved forlis.