Kristian A. Kvarsnes forteller:

For mange nutids mennesker høres det nesten ut som eventyr, ja som rene fabler at en kan komme i berøring med ting eller vesen, som til hverdags er usynlige for oss, og som i almindelighet blir kaldt for ånder eller underjordiske. Og dog lever det iblandt oss i beste velgående, folk, som har sett de underjordiske, samtalt med dem og vært på besøk hos dem, ja til og med ellers har fått føle at de virkelig eksisterer.

Jeg tenker her da først og fremst på hva Kristian A.K. fortalte om dette på et møte i stedets ungdomslag, og som jeg efter det skrevne referat fra dette møte vil holde mig til i dette stykket. Kristian har også fortalt om flere av sine opplevelser for de senere prester i Gildeskål og ellers også for andre, når samtalen var kommet inn på dette. Og jeg synes at disse hans opplevelser er såpass interessante og merkelige i mange måter, at de fortjener å bli lest og kjent av flere enn nettopp dem, som han har fortalt det for. Det er derfor ikke bare eventyr, segner eller fabler, men personlige opplevelser for ham, det her gjelder, og nettopp derfor har det sin interesse for å bidra sitt til å klargjere vårt kjennskap til de underjordiske, og hvorledes vi skal forholde oss, hvis vi noen gang kommer i berøring med dem.

Om den gang han så dem, samtalte med dem og var hos dem fortalte ham mellom annet:

”Det var en gang i mine unge år. Jeg var hjemme hos mor, og mors stue stod i Holmen på Kvarsnes dengang. Jeg var ute og gikk i skumringen om, kvelden og var kommet omkring 10 skridt fra stua. Da ble med ett de naturlige omgivelser borte for mig, og jeg så en pen, stor hvitmalt stuebygning for mig. Den var omtrent av samme størrelse, som den hvite stuebygning er, som ennå finnes på samme gård. Det så ut til å være meget folk forsamlet der både ute og inne i selve stua. Jeg gikk helt borttil. Døra stod åpen. En stor og pen lampe hang og brente i det venstre hjørne, og en mann stod med en fiolin i hånden ved den venstre vegg. Såvidt jeg husker nå, spilte han ikke, for jeg hørte ikke musikk. Det så ut til være et stort selskap eller nå slags forsamling inne i stua. Om det var bryllup eller nå annet, kan jeg ikke si.

På veggen i huset var det en dør, og ut av den døra kom to vakre kvinner, som så ut til å være jenter. Den ene hadde et sort tørkle på hodet og den andre hadde et hvitt. Jenten med det sorte tørkle kom bort til mig og ba mig komme inn. Jeg var da allerede kommet så langt at jeg stod like utafor døra. Jeg vilde ikke gå inn og begynte å gråte. Og jeg gråt meget. Mor til jenten kom også bort til mig, men hun sa ingen ting. Jenten tok tørkleet av hodet og holdt det bort til mig for å gi mig det, men jeg turde ikke ta det. Jenta sa da til mora: "Vi skal ikke ta ham inn, for han er så svær til å gråte, og det ser ikke ut til at han vil holde opp med det heller."

Med det samme hun hadde sagt det, gikk døra att, og det ble helt mørkt omkring mig. Men litt efter litt summet jeg mig og forstod hvor jeg var, og da gikk jeg med engang hjem og inn i mors stue. Jeg kom til det resultat, at nettopp der hvor jeg hadde vert - altså 10 skridt fra mors stue - var nettopp tomta til huset, hvor de underjordiske holdt til. Det fikk jeg forresten senere erfare.

Så var det en annen gang.

Det var meget sild på Breivika og på Havnosen. Jeg og en bror av mig hadde satt garn like ut for Forsåga. Vi skulde bort over for å se til garna om dagen. Og da jeg kom tilbake gikk jeg tankeløs og kom nettopp til å gå over det sted hvor de underjordiske bodde. Denne gang var jeg helt voksen. Jeg gikk videre hjem og spiste middag, og efter middagen la jeg mig litt på sengbenken for å hvile litt. Jeg må vist ha ligget lenge, for mor kom bort til mig og vekket mig og ba mig om å stå opp. Men da jeg skulde lette på mig, maktet jeg det ikke. Jeg hadde fått så vondt i det høyre kneet, at jeg fikk ikke røre mig. Og da jeg så endelig kom mig opp, tålte jeg ikke å stige på foten. Jeg ble verre og verre dag for dag. Den læge, jeg søkte, kunde intet gjøre, for han forstod sig ikke på slikt. Men da intet annet hjalp, benyttet jeg et råd, som folk nå til dags ikke forstår sig på og som de ikke ikke kjenner til, og da ble jeg god.

Jeg grunnet nok på dette av og til. Men så en natt drømte jeg at det kom en kjerring til mig og sa: "Vi var nødt til å slå dig et slag, fordi du trådte på ungen vår, da du gikk over tomten vår den dagen". Jeg kan ikke med bestemthet si om det var den samme kjerring, jeg før så i huset sammen med jenten eller det var en annen.

Om sitt videre kjennskap til de underjordiske uttalte han:

Det er meget vanskelig å få snakke med ånder og underjordiske, og det er vanskelig å snakke med dem, men det er enda vanskeligere å komme dem klar, hvis en først er kommet i samtale med dem. Og er en først kommet i samtale med dem, må en bare fortsette, og en må besvare deres spørsmål og ikke noen gang bli dem svar skyldig. Det kan bli vanskelige spørsmål en kan få, og vanskelige situasjoner en kan komme opp i under slike samtaler, det må en være klar over. Men så har en adgang til å stille dem spørsmål også, og hvis de ikke kan svare på alle de spørsmål en stiller, da er en ovenpå. Og det er et spørsmål, som de ikke kan besvare det vet jeg, og det er:"Når skal elementene settes i gang, og når skal Herrens dommedag komme ?" Dette spørsmål kan ingen annen svare på, enn ham som bor ovenpå. Da blir en dem kvitt.

Eller det kan hende at en blir vist et fat med vann, hvis en kommer i samtale med dem. I dette vannet vil en se en klar stjerne i midten. Men i slike tilfelle vil det ikke være så vanskelig for de fleste mannfolk, for da kan en bare sette en diger tobaksspytt bort i vannet. Ja, blir stjernen borte og det har ingen fare.

Og hvis en blir budt mat hos de underjordiske, er det gjerne av et stort og vidt fat. Best er det ikke å ete nå, men er en hungrig, kan en bare ete rundt om kantene på fatet og la midten være igjen, da er det ikke så farlig. En kan i nødsfall også bruke en "utsettelsesparagraff" som jeg nå ikke vil gjøre rede for, men efter det, jeg allerede har fortalt, tror jeg ikke at noen behøver den.

De underjordiske kan også være hjelpsomme, når en bare har det gode med dem. Som eksempel herpå kan jeg fortelle om en mann fra Beiarn, som dengang hadde bygget nytt hus. Da han efterpå kom til naboen på julebesøk, kom det rinnende vann ned fra taket i stua. Dette syntes han var underlig, for det var stentak på huset, og ikke regnet det da heller. Han spurte hvad det betydde og fikk til svar at det hadde han vært plaget av siden nybyggeren satte opp den nye stallen sin. "Vil du da ikke flytte stallen, for den står på et upassende sted, ble jeg spurt. Nybyggeren eller den besøkende sa som sant var et han var en fattig man og hadde lite råd til det. "Du skal ikke sørge for midler til å flytte den, hvis du bare vil flytte den. Det er bare å legge hjørnestenene til rette. Det andre vil komme av sig selv." De ble da enige om å hjelpes ad å flytte stallen, når våren kom.

Da våren kom, ble den nye stalltomten utsett og hjørnestenene lagt tilrette. Og huset ble flyttet om natten uten at de så hvem som gjorde det eller hvorledes arbeidet ble utført. Det eneste de så, var at stallen var kommet opp igjen, og det både pent og vakkert. Og fra den tid ble vannet borte i huset hos naboen. Men naboen hadde nok sett både at arbeidet ble gjort og hvem som gjorde det, og han hadde også snakket med arbeidsfolket.

De underjordiske kan også være gavmilde, især mot fattigfolk, men skal en beholde det de kommer med, må en kaste stål over det.

I ordskiftet etterpå uttalte en bror av Kristian: Det var engang i mine gutteår. Jeg var sammen med mor og samlet sauene. Da vi hadde fått dem inn og mor talte dem, var det en stor svart sau for meget. Hun talte dem flere ganger, men sauen var der. Dette fortalte mor for gammel-Dåret. Hun kom og skulde se på sauen, men hun kunde ikke se den. Mor tok da og jaget sauen ut. Og dermed var den borte. Mor forstod senere at det var de underjordiske som hadde villet gi hende en sau. Hadde hun bare kastet stål på den, ville det ha vert hendes. Om natta syntes mor at det kom en gammel kjerring inn til sig og sa: "Hvorfor tok du ikke sauen jeg vilde gi dig?" Og dermed var hun borte.

Efter Deres kjennskap skulde det ha bodd underjordiske i Holmen på Kvarsnes og ved Gjeitsteinen i Skjellviklia. De skal også være påtruffet i Gåsosdalen i Kvarsneslia, men om de bodde der eller de bare var en tur der, er ikke opplyst. Det var også underjordiske bosteder mellom Lekanger og Våg, i Ertenvåg og på Saura. Ved Gjeitsteinen i Skjellviklia har de helst vist sig som små barn.

En nå avdød mann fra Grytvik skal være den siste jeg har hørt skal ha sett dem. Han så et nyfødt barn komme efter sig skrikende, da han gikk over fjellet fra Grytvik og til Skjellvik. Og det var nettopp da han gikk forbi Gjeitsteinen. Han ble redd og slo korsets tegn mellom sig og barnet, og da ble det borte. Selvfølgelig var det en feil av mannen at han ikke stoppet opp og spurte hva barnet vilde, for det var ikke sikkert at det var et huldrebarn eller en utbor. Men efter de andre for­tellinger en har hørtt derifra, måtte det vel være et huldrebarn. Og da var det vel best at det gikk som det gikk. Om de andre huldrebosteder muligens mere siden.

Jeg lar dette gå videre, om det skulde interessere noen.

Jo Gilling i "Nordlandsposten" 1933.