Efter hvad gamle folk på Nordstranda i Gildeskål kan fortelle skal det ha bodd underjordiske et sted mellom Lekanger og Våg.

Gamlefolket i Horsdal bodde den tid på Lekanger. Det var først senere at de kom til Horsdal. Hvad disse gamle hette skal her være usagt.

En kvell i mørkningen kom en fremmed mann inn til dem og sier til husbonden: "Kan ikke kona di få lov å bli med mig hjem, min kone ligger i barselnød, men hun blir ikke forløst for det kommer et kristent menneske og legger hånden på hendes liv. Din kone skal ingen fare ha. Jeg skal selv følge hende tilbake hit til døra. Hun vil ikke trenge lengere tid enn høyst en time,"

Hannen sa at det fikk hun vel, hvis hun selv så det likt. Og kona hans ble med den fremmede.

Da de kom et stykke nord om Lekanger, syntes kona hun kom inn i en tett tåke. Omgivelsene ble borte for hende, så hun kjente sig ikke igjen.

De kommer til en stør gårdsplass, og da sier mannen: "Her skal vi gå inn." Og de gikk inn. Der lå en kone i barselnød. Lekanger­kona går med engang bort til leiet og legger hånden nå hendes liv, og hun ble forløst.

Da hun hadde hjulpet til ved fødselen og forøvrig gjort sin plikt, kom mannen og fulgte hende på veien hjemover. De gikk et lite stykke til hun kjente sig igjen, og da var det ikke langt til Lekanger. Mannen fulgte hente til trappa. Før de skiltes, sa mannen: "Jeg har intet å betale med. Våre penger duer ikke hos dere. Men i morgen tidlig skal du finne en korg med mat her ute på trappa. Den skal du ta. Maten skal både du og dine spise med god apetitt, og korga kan du beholde for ditt bryderi og ha som din rettmessige eiendom. Hvad du senere måtte bruke den til, så skal du ikke ha noen skade av det. Og dermed var mannen borte.

Om morgenen efter fant kona en korg på trappa med mat i av alle slags. Maten spiste de, og korga beholdt de. Den skal fremdeles være i slektens eie. Men om de som har den nå, vil vise den til noen, vet jeg ikke.

Av folk som har sett den, har jeg hørt at den skal være meget vakker, men om det fremdeles følger noe velsignelse med den, vet jeg ikke.

Jo Gilding i "Nordlandsposten" 1933 .