I den tid gamle Marta var på Aasgosslett, hørtes av og til

i mørke høstnetter barneskrik og barnegråt fra Holmsundøya i Gildeskål. Det gråt og jamret sig, så det var uhyggelig å høre på. Dette ble også hørt på Tinnan. En natt hørte også noen reisende det, og de trodde at det måtte være folk, som om natta overnattet på øya.

Ropene ble etterhvert med tiden tydeligere og tydeligere. Og en gang hørte gamle Marta det tydelig ble sagt "bær me heim åt ho mor!"

Marta syntes at det var både nifst og sørgelig å høre på, og da hun var en både sterk og modig kvinne, bestemte hun sig for å undersøke dette nærmere. For sitt mot, sin snarrådighet og at hun var beskjeftiget med all slags arbeide, ble hun til daglig­dags også kaldt for Marta Beskjeftiget. Hendes virkelige navn var Marta Persdatter

Så en høstkveld hørte M arta ropet påny. Det var stille og godt vær, men aldeles belgmørkt. Marta gikk til naustet, fikk båten ut og satte den på sjøen, og så rodde hun over til Holmsundøya, la fast båten og gikk opp. Her traff hun en liten skikkelse som et 2 års gammelt barn. Marta vender sig mot skikkelsen og spør:

"Hva er det du vil, og hvorfor roper du så sårt?" Og skikkelsen svarer: Jeg vil ha navn og komme i kristen jord.''

Marta svarer:

"Navn skal du få,

hvor det så skal gå.

Jeg døper dig på von,

Grete eller Jon."

Og skikkelsen forsvant fra Marta med en gang, så hun fikk ikke spørre hver den var.

Våren efter fant noen bergarbeidere skjelettet av et barnefoster gjemt under noen torver oppe i krattskogen. Skjelet­tet var enda ikke gått i så meget forråtnelse, at de syntes det kunde bli liggende der, og heller ikke syntes de at de kunde kaste det på sjøen. De ble da enige om at det måtte føres til Gildeskål kirkegård og begraves i kristen jord. Og si ble gjort.

I fra den tid har ingen hørt noe mere i fra Holmsundøya..

Jo Gilding i " Nordlandspesten" 1933.