 |
 |
| Saur-Karen |
|
|
|
Om Saur-Karen går det mange fortellinger, både i og utenom bygda. Og disse fortellinger er så interessante at jeg tar noen av dem med her. Hvordan Saur-Karen lærte kunstene sine
En mann her i Gildeskål som visste meget om de underjordiske og selv trodde på dem, sa en gang til meg: Har du hørt hvordan det gikk til at Saur-Karen fikk den boka, hvor i hun lærte legekunstene sine ? Nei, jeg hadde ikke det. Jeg hadde nok hørt og lest adskillig om Saur-Karen, men dette kunne jeg ikke si, ellers hadde jeg kanskje ikke fått høre mer. Og han fortalte: Det var en dag ho gjette i Ertenvågdalen. Da kom det to fremmede ungdommer til henne, en gutt og ei jente. Og disse ba om båtskyss til Seinesrognan. Karen unnskyldte seg med at ho ikke kunne fare fra kreaturan som hun gjette, for det var ikke trygt for varg i den tiden. Men gutten lovte å sende en annen til å passe buskapen, mens hun var borte. Karen syntes nok dette var noe merkelig og unnskyldte seg fremdeles med at hun hadde jo ikke båt heller. Men det skulle det nok bli en råd med, mente gutten. Karen forlot da buskapen og fulgte med dem ned til sjøen. Og da lå det en båt i fjæra i Ertenvågosen. Båten ble satt ut og på sjøen, og Karen gikk med dem i båten. Karen ble befalt av gutten til å sette seg på tofta midt i båten. Gutten og jenta skulle ro. Og båten gjorde god fart. Da de kom til Seinesrognan, ga gutten henne ei bok, for han hadde ikke penger å betale med. ”Les vel det som står i denne bok, for av den kan du ta ditt levebrød. Du må ikke la denne bok gå ut av slekten. Vil du skille deg med den, må du ikke gjøre det før du kommer så langt opp i åra at du begynner å felle tennene.” På tilbakeveien ble hun befalt å sitte på samme plass i båten. Hun måtte ikke se frem eller til siden, men sitte rolig, så skulle hun vel snart komme tilbake. Og ganske riktig. Båten gikk med god fart, så det fosset om stevnet. Hun kom snart tilbake til Ertenvågosen, la båten fast og gikk opp. Og der fant hun buskapen på samme sted, som hun hadde forlatt den. Karens datter Pernille
Den kan i denne forbindelse nevnes at jeg fikk en gang hjelp av Pernille. Det er nu mange ulykker en skal komme ut for. Jeg var smågutt den gang. En dag jeg rente rundt over marke bort mot husene, syntes jeg det var en som slo meg over den ene foten, så jeg datt og ble liggende der. Og der ble jeg liggende til de fant meg heime og kom og bar meg inn. Foten hovna opp og det ble verk i den. Og når jeg sovnet litt, syntes jeg stua var full av folk. Foten ble verre og verre. Da rodde far til Lagnesvik til Pernille og fortalte hva som feilte meg og spurte om hun hadde noen råd for det. Pernille gjorde som hun ikke hørte hva far sa. Hun ba han bare om å sette seg. Men far ville ikke sitte. Han spurte atter om hun ikke visste av en råd for gutten. Da sa Pernille, ”sett deg nu Andreas. Det har da ikke slik hastverk. Jeg tror at gutten skal komme å ta i mot deg i fjæra når du kommer heim. Mens far var borte, gikk smertene og hevelsen bort fra foten, og da far kom tilbake, var jeg på Naustberget og tok imot ham. Pernille hadde nok lært av legekunstene til mora. Saur-Karen visste hvem som ville komme og be om hjelp
Andreas Kristensen på Godøynes hadde en småjente som var så plaget av krampe. Faren søkte råd hos de leger han visste om. Men ingen ting hjalp. Da fikk han høre om Saur-Karen, og han reiste med en gang til Gildeskål og oppsøkte henne. Hun satt nettopp ved grua og passet kaffekjelen. Og før han fikk sagt noe, sa Karen at hun hadde ventet ham. Så bar han frem sitt eren og fikk råd av henne. Dere har en flink mann på gården som kan årelate folk. Han skal årelate jenta på høyre foten nerom ankelen når ho ikken har noe krampetak. Det vil komme ut litt svart blod, og da skulle de ha litt morsmelk i såret, og resten skal jeg ordne, sa Karen. Det ble gjort som Karen hadde sagt og jenta ble god. Å stemme blodJa, Karen kunne litt av hvert, det kunne også far fortelle om. Det var en sommer. De var nettopp begynt med slåttonna. Han og en bror sto og slo i bakken nedenom stua. Da kom to grannegutter på besøk. De sto og så på at de slo. Da det ble ropt inn til middag, og ljåene ble lagt igjen, ville granneguttene prøve ljåen. Og da hadde den ene vært så uheldig å slå til foten til den andre. Det blødde meget. Og far måtte reise til Saur-Karen for å få stemt blodet. Hun ville bare vite navnet på han som hadde skadd seg. Noe annet spurte hun ikke etter. Da far kom hjem, var det slutt med blødningen. Johan Jensen, Hopen, forteller også om Saur-Karen i Nordlandspostens lørdagstillegg for 14.7.1956 bla:
Som ganske ung måtte Saur-Karen ut i marken og gjete buskapen. En sommerdag ved middagstiden satt hun på en stubbe i skogbrynet og sang, mens hun arbeidet med litt håndarbeide. Da kom det plutselig en flokk store og fine sauer til henne. De hadde klingende messingbjeller. Hvor de kom fra, var hun ikke oppmerksom på. Hun prøvde å jage dem vekk, men de kom like snart tilbake. Plutselig forsvant de som om de var sunket i jorden. Om natten drømte Saur-Karen at et kvinnfolk kom bort til henne og sa: Hvorfor jaget du sauene i fra deg, som vi ville gi deg fordi du sang så vakkert for småbarna våre? Du skulle ikke forsmådd gaven vår, for heretter skal du ikke ha noen lykke med sauer.
Da fogden ble syk
Men utpå dagen ble fogden sykere og uværet var verre. Han sendte atter bud på høvedsmannen og bar om at han i Guds navn måtte reise til Saur-Karen. Han reiste og kom i god behold til Saura. Saur-Karen skrev opp hva han skulle bruke til medisin. Og da høvedsmannen kom tilbake og fogden fikk denne medisinen, ble han snart bedre. Han ble snart så frisk at han kunne fortsette resten av tinget. Fogden var en rik mann, så han betalte nok godt for at Saur-Karen hadde reddet livet hans. Men han gikk videre. Når han hørte om noen som var syk, ba han dem om å søke til Saur-Karen, for hun visste alltid råd. I den tid Saur-Karen levde, var det også en mann fra Nordstranda i Bodin som led av en sykdom, som ingen visste råd for. Han ble syk under vinterfisket i Henningsvær og søkte de leger som var i Bodø, men ble bare verre og verre. Under et av besøkene hans i byen, kom han inn på apoteket, og da ba apotekeren han om å reise til Saur-Karen. Og det gjorde mannen. Saur-Karen tok seg straks av ham. Han fikk først en kraftig skjennepreken for at han var så selvgod. Etterpå kurerte hun ham så sykdommen for alltid var borte. På Vågan i Skjerstad (nå Bodø), skal ha bodd en sønn av Saur-Karen, Bernhart Kristensen, forteller Haakon H. Vatne i en artikkel i Nordlandsposten 8.7.1961. Hans sønn Julius Bernhardsen er en av de eldste på gården nu. Kilder:
|
En datter av Karen som hette Pernille og bodde i Lagnesvik, skulle ha fått boka etter Karen, ble det fortalt meg, men hvem som fikk den etter henne, kjenner jeg ikke til. Pernille var også flink til litt av hvert, men jeg har ikke hørt at hun maktet å gjøre det som mora kunne.
Men det var Saur-Karen jeg fortalte om. Hun hjelpte mange. Og gode kunnskaper hadde hun. Hun visste på forhånd hva som var skjedde og hvem som ville søke hjelp hos henne.
Saur-Karen levde på Saura i Gildeskål i 1860-70-årene. Hun var kjent som den beste dokterkjerring i syv kirkesogn, og etter sigende hadde hun lært doktorkunsten av de underjordiske. Hun var i sin ungdom en meget vakker jente med et godt og lyst humør,. Hun var meget glad i sang, og gikk alltid og nynnet og sang for seg selv. Hun hadde også en vakker og klangfull stemme.
Hans Holst, som ble utnevnt til Fogd i 1842, bodde på Kvalvåg i Bodin i 1860-70-årene. Han var engang på høstting i Gildeskål. Han hadde som skysskar en gammel mann fra Bodin. Under tinget ble fogden dødssyk, og bad høvedsmannen reise til Bodø etter lege. Det var allerede blåst opp til storm og høvedsmannen mente det var umulig å komme over Salta. Det eneste kunne være å komme seg til Saur-Karen, for hun hadde kurert så mange før. Men dette ville fogden ikke høre tale om. Han ville ikke la seg behandle av noen kvakksalverske.
