På Nord-Sandnes i Gildeskål regjerte engang i tida en riking som het Eide. Han dreiv handel der og hadde mange fartøyer på Lofoten om vinteren. Folk meinte at han var ustyrtelig rik, det saes at han hadde et kvartel med sølvpenger og et kvartel med kopperpenger, og enda noe til.

Han Eide på Sandnes måtte ha et stort hjerte. Når det var ringe tider med liten fortjeneste på land og hav, var han en god matfar for folket i grendene langs de milelange fjordstrendene som soknet til hans krambu. Men han kunde være bra påpasselig å drive inn sine fordringer når han så høvan til det. Og når folk for med fark og fuskeri, kunne han være en rettelig innmari knark. 

Et steds der inne i fjorden levde i de dage et kvinnfolk de kalte Øyr-Marja, ho var av lappeætt og var kjent for å kunne med forgjæring og annen trollskap. De sa ho var særlig hendt med å få daudingene til å gå ærend for seg. Kallen hennes var bare en tufs som det var svært lite med. Det eneste han var bra hendt med, var å sløye fisk.

En vinter hadde han Eide på Sandnes hyret kallen hennes Øyr-Marja til fiskesløyer i Lofoten. Da våren kom og de skulle til å gjøre opp, falt det tre dalere på han som hyrakar var. Men så var han uheldigvis skyldig han Eide seks daler. Og da holdt han Eide igjen vinterhyra som avdrag på krambuskylda. Med dette måtte kallen reise heim til ho Øyr-Marja. Ho tok da saka i si hand og rodde til Sandnes. Men han Eide lot seg ikke skremme av oppsynet hennes Øyr-Marja, om ho trua aldri så mye. Kallen hennes var skyldig enda tre daler, og dem måtte de sjå til å betale snart, ellers skulle han ta pant i stua deres, sa han Eide. Man da blei ho Øyr-Marja sint, og så sa ho til han Eide, at det tiltaket kan no pønska på skulle han få lite glede av. Dermed rodde ho heim. 

Han Eide hadde lenge gått og spekulert på å bygge nytt fartøy. Fra før av hadde han både jekt og jakt. Men no ville han kjøre iveg med et rettelig stort fartøy som skulle være en pryd på leia. Og så strekte han kjølen til en jakt-galeas attmed fembøringsnaustet der på Sandnes, just i jektesettet. Han hadde enda fått tak i en byggmester fra Bergen, og dyktige jektbyggere hadde han hyrt i Beiarn og Ranen.

Da fartøyet var ferdig, kunngjorde han Eide utsettinga lenge i forvegen. Og det kom folk videnom ifra til Sandnes den dagen for å være med på settinga, heilt ifra Sundsfjorden og Ertenvåg og Kjelling - ja, det var enda kommet en heil del beiarværinger for å bivåne begivenheten. Som vanlig ved slike begivenher ble det konsumert en god dei brennevin, og hos han Eide var det ikke noe knussel i den anledning. Han spanderte ei heil tønne brennevin, og en av Eides mest betrodde menn stod for utskjenkinga. Da alle mann - og kvinnfolka med - hadde fått settadrammen, bar det til med settinga. Imens hadde byggmeisteren en lengre samtale med rederen. - Nedover fjæra var det lagt digre tømmerstokker til lunner, som fartøyet skulde gå på. Men no var byggmeisteren redd for at de skulle være for veike. Det meinte rederen var bere tull, lunnene var svære nok, og ansvaret skulde han bære sjøl.

Ho Øyr-Marja var også kommet til Sandnes den dagen. Men det var ingen som enste på at ho stod framfor stamnen og flirte ondskapsfullt. De skulle bare visst det alle i hop ka ho hadde vært på Kjerkegården og henta og gjemt nedi kjølen på fartøyet - under garneringa...

Så bar det til med settinga, kallene satte ryggene til og sang av full hals, som skikken var. Og fartøyet tok til å gli. Det bar villig nedover fjæra. Da smalt det i en lunne. Og straks etter en til. Og fartøyet la seg over og blei liggende bomfast i leiren. Han Eide bante og byggmeisteren gret. Kallene satte ryggene til og ollet og kauket. Han Per Olsa i Eggesvika var i skogen den dagen, og han hørte aloen av dei heilt dit. Men galeasen satt like fast, og der i fjæra blei han liggende til det kom ei springflo ut i februar, da kom han på flott, og noen kaller som var for uformåelig til å være på Lofoten og derfor gikk bare og tuslet heime, var da og fotrøyet galeasen ute på Osen. 

Han Eide fikk liten glede av jektgaleasen sin. De sa han var bare et naut til å segle, lå bare å rak som et åtsel og var til forargelse for såvel mannskap som eier. Om vinteren var han da kommet til et Lofotvær og hadde lagt fast ytterst i sundet. Jeg trur nesten det var i Skrova han var om vinteren. Skipperen het så meget som Olsen.

Så var det utpå vinteren en gang. Det var enda i utrorstida en morgen, skipperen var tidlig oppe og stod utmed rekka da båtene rodde ut i grålysinga. En nordlendingsbåt med to lappkaller rodde just forbi. Da hørte han så tydelig høvedsmannen si til den andre: "Synd på den gjæve båt, ha slik skavank" - "Ja, stakkars mann", sa den andre. Da det blei skikkelig lyst, gikk skipperen i hekkbåten og rodde et stykke ifra for å betrakte skuta. Mon enda han betraktet den fra alle kanter, var han ikke istand til å oppdage skavanken lappekallen hadde snakket om. Han han hadde bitt seg merke i båten deres, og da de kom opp om dagen, praiet han dem og vilde kjøpe fisken deres. Det fikk han. Og han spanderte rikelig med brennevin på lappene. Imens lirket han med høvedsmannen om denne skavanken. – Jo, han vedgikk at det var sant. Og galeasen hadde en skavank. Meir var det ikke å få ut av ham. Om natten våknet skipperen av noe spetakkel oppe på dekket. Han for da opp for å holde dom over bråkmakerne. Men der var det stilt og rolig. ikke et levende vesen å sjå på dekket. Skipperen gikk da fram i lugaren og tørnet ut bestmannen. Men han sa at de hadde vært borti det samme fleire ganger, så det var ikke noeå bry seg om. Dagen etter praiet han atter lappkallene. Han fikk da høvedsmannen med seg ned i kahytten og skjenkte ham riktig godt. Og denne gangen gav han seg ikke før han hadde fått lappen til å love at han skulle fjerne skavanken. Det ville bli et vrient arbeid, sa lappen, men fikk han 2 daler og ei flaske brennevin for umaken, skulle han gjøre det. 

Om natta kom lappkallen ombord. Det var måneskinn og nokså lyst. No skulle han ta vekk skavanken. Men skipperen måtte love å gjøre etter som lappen sa, ellers gikk det ut over ham – lappen. Han måtte sette seg ned, sa lappen, på en taukveil framom romluka der måtte han sitte hva som enn hendte. Så kravlet lappen opp på romluka. Med en kullbit laget han en svart ring. Og inn i ringen satt han sjøl på huk. Så tok han til å rone. Og lappen blei mindre og mindre. Til sist var det bare kufta som lå igjen der opp på romluka. Og skipperen satt og ventet ei god stund. Men så begynte det å bli kaldt og han tenkte å gå ned i kahytten å varme seg. Men da hørte han noe som pusket oppe i riggen. Han satte sig da ned igjen og tenkte det var lappene som kom baker den vegen. Men da han skulle sjå opp var det liksom han fæltes av: Nedetter heile riggen vrimlet det med daudinger, bare beinranrangler, de hoppet ned på dekket og gav seg til å danse framfor syna på skipperen. - Især var det en skapning som for å hinket på en fot; det eine lårbeinet var borte. De tok til å danse rundt romluka. Fleire hoppet opp på luka og det så ut som de hadde god lyst å gi seg borti kufta, men torde sig ikke over kullstreken. Især var einfotingen svært dristig. Et par ganger var han som snarest inn om streken - ja det så enda ut som han engang nippet bort i kufta. Men da holdt skipperen på og begi seg bortover og huke i andre enden, men så ombestemte han seg i siste liten, og satt iro. Omsider forsvant da dauingene samme vegen de var kommet - en etter en, den siste var einfotingen. Før han for sto han lenge og gløste på kufta.

Skipperen satt no og biet en god tøying, men lappen kom ikke tilbake. Da bestemte han seg for å gå ned i kahytten og legge sig og gi en gol dag i heile lappkallen. Men da han var kommet godt og ven forbi romluka, ombestemte han seg igjen og gikk

Lenge etter kom lappen baker. Og da hadde han et daumannsbein i handa. Det var lårbeinet av en velvoksen kar. - han hadde funnet det nede i kjølen - under garneringa, og han hadde hatt et svare strev med å få fatt i det. Han var aldeles forkommen etter balet, sveitt og avbasket. Men det sa han, at einkvan skulle få bøte for at gravfreden var uroa. Og så skar han med tollekniven sin ei stor flis av beinet og heiv på sjøen, og beinet heiv han etter. Men flisa segla boretter sjøen med stor fart og for i mot både straum og vind. Men det sa han til skipperen, at tre ganger holdt han på å gjøre ham en sørgelig skjærmeising. 

Om ettermiddagen dagen etter satt kallen hennes Øyr-Marja i et vær lenger vest og sløyde fisk. Han var bra hendt med det arbeidet og kniven gikk kjapt. Best som det var glei kniven og rauk rett i låret. Han blødde stygt, og to mann satte seg i en lettrodd bindalskjeks og sprengrodde til naboværet, der det var en kven nordenifra som var kyndig i å stemme blod. Men enda han brukte alle sine kunster, blødde kallen hendes Øyr-Marja seg fordervet. Men da svor kvenen på at her måtte være noe styggheit, for det hadde enda ikke hendt seg at han ikke hadde klart å få stemt blodet.

Samme kvelden satt ho Øyr-Marja heime i stua og karda. Nabokjerringa satt med bundingen og pratet med hende. Mens de satt slik blei ho Øyr-Marja sittende og glo rett fram for seg og kardene blei liggende still i fanget hennes. "No er eg blitt enke,” sa ho. – Men det sa ho, at hadde ho visst før det ho visste no, så skulde det ha, råka ein kvan annen brann. - - -

De sa at etter den dagen var Sandnes-galeasen blitt som et annet fartøy. Men mange ville ha det til at at han ikke ble noko til seglar før han Eide hadde kosta ny rigg og flytta stormastra.

Fra Nordlandpostens julenummer 1942.