Vi som tjener vårt daglige brød i historiebransjen, får av og til høre merkelige ting om det vi holder på med. Noe av det mest vanlige er at ”dette er så kjedelig.”

Her er et bilde. En sekstenåring kjeder seg glugg ihjel på bakerste rad, og han klarer ikke å bestemme seg for om han helst vil titte ut av vinduet resten av timen eller snike seg ut under påskudd av dopause eller en lei forkjølelse. Det som undervises rundt ham fremstår som grått og dødt; han forstår ikke for sitt bare liv hvorfor han skal lære om forlengst døde presidenter og kriger som ble avgjort lenge før han ble påtenkt, og i det hele tatt synes han historie er dritkjedelig. Men så er skoledagen over, og han haster hjemover mens han snuser på luften som begynner å bli høstkald. Det kribler i maven, for han vet at han snart får besøk av ei som er helt spesiell – ei som lukter vidunderlig og som kan sette ham ut med ett eneste blikk, hvis hun visste om denne makten. Han begynner å småløpe, og tenker ikke over at all den fryden og angsten og bevegelsen han nå syder av, imorgen er historie. Men føler han seg grå og død der han løper nedover gaten?

Forskjellen på skoletimen og forventningene om kveldsbesøket står som utgangspunkt når Håvard J. Nilsen, konservator ved Salten Museum Meløy, holder foredrag om historie som innlevelse. Han vil ta for seg hvordan forskjellen i bunn og grunn er innlevelsen – at det éne fremstår som liv, hjerte, menneskelig, mens det andre fremstår dødt, stivnet og uaktuelt. Nilsen vil ta for seg hvordan historien er én av de menneskelige måtene å forstå og ordne en kaotisk verden på, men at den først blir historie når man gjør den levende, lever seg inn i den, nærmer seg den som hele mennesker, og ikke bare med kald analyse. Å sysle med historie er en forelskelse, en brann, og det å grave seg ned i historien gjør man derfor med langt mer enn bare hodet.