Det var mens Haralds sønnene rådde i Norge. Det var sju vintre etter Øystein kom til Norge og ble medkonge, sammen med brødrene Sigurd, Inge og Magnus. 

Jeg, Guttorm fra Meløy var i Bergen den sommeren. Dit kom også Rangvald Orkenøy Jarl. Han var innbudt av Kong Inge Krokrygg, for å styrke det vennskap som hadde vært mellom Jarlen og far hans.

Det var mye gjevt folk der, samlet til kongelig gjestebud. Blant dem var Erling Ormssønn, fosterbror til Kong Magnus, gift med Kristin datter av selveste Sigurd Jortsalafarer.

Samme sommer kom Einride Unge heim fra Myklegard. Han hadde lenge vært i tjeneste der, og hadde mye å fortelle.
Jarlen talte ofte med han. En gang de taltes ved sa Einride, ” jeg synes det er rart Jarl, at ikke du reiser til Jottsalaheim selv, istedenfor bare å høre frasagn om det som er å fortelle”. På denne måten var det at Orkenøy Jarlen, sa han ville stille seg i spissen for en slik ferd.

Erling Ormsønn og Jarlen taltes ved, og av lendmennene som var der sa Jon Petersson, Aslak Erlendsson og jeg, Guttorm fra Meløy at vi ville følge med på en slik ferd.

Einride Unge lovet å være med som vegviser og los.
Slik ville nok Guttorm selv ha fortalt hvordan han kom til å dra på korstog.

Året er 1147, nesten 40 år etter Sigurd Jortsalafarer drog ut på sin sagnomsuste ferd til det hellige land. Siden han hadde flere nordmenn vært av gårde.
Korstogene skapt stor begeistring, og ble regnet som en av de største bots handling man kunne gjøre. Mange hundre tusen kristne dro av gårde, under ledelse av Europa fremste fyrster. Korstogene var grobunn for blind fanatisme, og en urokkelig tro på seier over muslimene. Men det ble ikke bare en konfrontasjon mellom religioner, men også et møte mellom kulturer.

Det var i 1071 at en muslimsk stamme fra Tyrkia erobret Jerusalem, og hindret de krisene å søke de hellige steder. Pave Urban 2. sammenkalte til kirkemøte i 1095, og oppfordret, i en flammende tale, alle kristne til å befri den hellige grav, under ropet ”Gud vil det”, som ble korsfarernes kamprop.
Det første korstoget, nådde Jerusalem i 1099 og kongeriket Jerusalem ble opprettet, med Gotfred av Bouillon som konge. Til forsvar av kongeriket ble ridderordenen, Tempelherrene opprettet.
Det var i 1110, Sigurd Jortsalafarer ble mottatt av kongen av Jerusalem, og samens med han dro til Syria og erobret byen Sidon.

Det andre korstog drog ut i 1147, da muslimene hadde erobret noe av de kristne områdene. Korstoget oppløst seg etter et nederlag ved Damaskus i 1149.

Det var på dette tidspunktet Ragnvald Jarl dro av gårde.

Vidar Trædal, som har tatt doktorgrad på nordnorske kirkesteder, og har vært en av forfatterne bak, Kirkene i Norge, som i en rapport om Meløy kirkested stedfester Guttorm Mjolekoll til Meløy.

Det er i Orkenøysagaen vi finner vår historie. En av de eldste islandske sagaene, skrevet tidlig 1200. En bloddryppene historie om Orkenøy Jarlene, som til tider rådde over store deler av alle vesterhavsøyene.  (Snorre har også med en kortversjon av historien, i Inges saga.)

Ragnvald Jarl er nok Orkenøysagaens største helt. Han var født i Norge, men i nær slekt med øyjarlene. Det var Sigurd Jortsalafarer som hadde gitt han Orkenøyene i Len.

Vi har hørt om Rangvald Jarls tur til Bergen, hvor han sa han ville dra til jorsalarheim (Jerusalem). Da han kom heim til Orkenøyene om vinteren, innbød han til Julegilde, dit kom biskop Vilhjam. Jarlen ba han følge med til Jortsalaheim, Biskopen hadde studert i Paris, og skulle være tolk. Vilhjam lovte å følge med på ferden.

Rangvald mente han trengte to år til forberedelser og utrustning av ekspedisjonen. Idet hele ser vi at tid hadde de nok av den gangen.

Da to år var gått, reiste han østover til Bergen. Her møtte han de flest som skulle være med. Guttorm fra Meløy var noen dager sen, men snart på plass.

Det var Einride Unge de måtte vente på. Han ble aldri ferdig, noe som irriterte sterkt, men han skulle være veiviser så ingen ting ble sagt.

Alle hadde samtykket i at ingen skulle ha større og mer utsmykket skip enn Jarlen. Da Einride omsider var klar, kom han bare seilende rett forbi. Skipet hans var større en Jarlens, og vell så mye utsmykket, men Rangvald og vennene hans beit bitterheten i seg og lot han seile først.

Det var lidd så langt på året at man ble enig om å overvintre på Orkenøyene. Den vinteren var det mange konflikter mellom lokalbefolkningen og nordmennene. Spesielt en av Einrides menn var stri. Han hadde kjøpt noen slakt av en bonde, da dreng til bonden kom for å få oppgjør, fikk han bare hånsord som svar. Bonden bestemte seg nå for å gå til inkasso. Han tok en liten robåt med tre menn, og rodde til den øya nordmannen var på. Gikk opp dit mannen var og hilste og krevde betaling. Det fikk han ikke, da treiv han øksa si og hogg den til skaftet i hode til nordmannen, å la på sprang. Alle mennene i huset tok opp forfølgelsen etter han langs etter fjæra, en var helt opp i ryggen på bonden. Da bøyde han seg ned tok en tangvase og slengte den i ansiktet på forfølgeren, kom seg opp i båten og de rodde bort. Effektivt og greit.

Våren kom og de var klar til å dra, men igjen var det Einride Unge som heftet dem. Han hadde fått problemer med skipet sitt, og måtte heim til Norge for å ordne saken.

Det ble sent på sommeren før de kom av gårde. Endelig en dag heist de seil, og femten skip satte kursen sørover. Av styrmennene på skipene Kan nevnes: Ragnvald Jarl, Einride Unge, Erling Ormssønn, biskop Vilhjalm og Guttorm fra Mjolukoll (eller Meløy). De andre styrmennene vil vi ikke nevne i denne historien da det blir veldig mange navn.

Seilasen gikk på østsiden av Skottland og England, gjennom stredet ved Dover og langs den Franske kysten. Det er litt vanskelig å følge turen da de navnene som nevnes i sagaen er vanskelig å stedfeste.

Det første stoppet som nevnes er i en Fransk havneby, der var nettopp fyrsten død og datteren hadde arvet han og rådde over området, sammen med de gjeveste menn, som rådgivere.

De rådet henne til å innby Jarlen til gilde. Hun innbød Ragnvald og de gjevest av hans menn, Guttorm var blant dem, til gilde. Det ble ikke spart på noe, for å fremheve Jarlens rang.

Da hun ( Dronningen ) kom inn i gildesalen, fulgt av mange kvinner. Var hun ikledd sine vakreste klær og håret hang løst, slik som møyer bruker, og med gullband om pannen. Hun skjenket Jarlen av en gull skål, og kvinnene danset for dem. Dronningen selv var ung og svært vakker.

Tenk dere situasjonen, det var ikke rart at Jarlen tok hennes hånd med skålen og satte henne på sitt kne, og talte med henne dagen lang. De ble der lenge, og by mennene ville at Jarlen skulle ta henne til ekte. Han lovet og komme igjen på tilbake turen.

I de gamle norrøne samfunnene, ble historie og tradisjon videreført gjennom skaldenes kvad, noe som ble lært fra generasjon til generasjon, og til sist la grunnlaget for sagaene.

Når en leser det de kvad etter besøket her, hadde de nok ikke bare hatt kvinnene på sitt kne under besøket.

Seilasen gikk videre sørover til Spania. Det nærmet seg nå Jul, og de fant et sted de skulle være over vinteren. Befolkningen hadde lite mat å avgi, men lovet å skaffe mat, hvis Jarlen og hans menn hjalp dem, å fri seg fra en tyrann som satt i en borg like ved. Rangvald ba Erling Ormssønn, som han regnet som den klokeste av sine menn, om et råd om hvordan de skulle ta borgen. Han foreslo brann og røyk. I tre dager fyrte de på, og greide å ta borgen. Da de hadde vunnet en god seier viste det seg at høvdingen hadde unnsluppet, og alle mistenkte Einride Unge å ha latt han få fritt leide mot god betaling, og Einride ble enda mer uglesett.

Nå dro de videre langs den delen av Spania som var tatt av muslimene. Her gjorde de flere strandhogg og nedkjempet sine motstandere. Her kom de også ut i en voldsom storm, hvor flåten nesten havarerte. De måtte søke nødhavn i tre dager.

Endelig hadde de nådd Norvasund ( Gibraltarstredet ). Vinden var uhøvelig, men etter en stund snudde den og de seilte fint gjennom. Da de kom ut av sundet skilte Einride Unge og hans seks skip, lag med resten. Han seilte opp mot Marseille, mens Rangvalds flåte seilte langs Afrikas kyst.

Jarlen og hans skip kom ut for vindstille og tåke, og det gikk smått med dem. En morgen de våknet var det klart og vind. Langt borte så de to øyer, etter en stund var det bare en. Rangvald as da at det nok ikke var øyer men ”dromund”. Svære skip muslimene brukte der. De var så store som øyer.

Jarlen spurte da bispen og Erling om de trodde de hadde krefter til å vinne over dromunden. De ble enige om å angripe. Da de kom innunder fartøyet, viste det seg at de var så høye at det ikke gikk å komme om bord, og mennene på dromunden kastet ting på dem, og øste flammene svovel og bek over vikingene. På Erlings skip og Jarlens skip, begynte de å hogge seg gjennom skipssiden, og fikk slik boret dromunden. Det ble en voldsom kamp, mange om bord var svarte og gjorde stor motstand. Erling Ormssønn fikk et stort sår på halsen ved skuldra da han gikk opp på skipet. Såret grodde dårlig, så han bar hodet på skakke siden. Derav fikk han tilnavnet Skakke. Erling Skakke han har dere hørt om.

Høvdingen på dromunden ble tatt til fange, sammen med noen få andre, og ført om bord i bispens skip. Etter å ha ranet alt av verdi, tente de fyr på skipet. Da ble høvdingen helt vil. Da dromunden flammet opp så de at det rant en elv av smeltet gull fra den, og de angret at det ikke var let bedre.

Dette slaget skjedde ved Sicilia.

Flåten la til i en by på Afrika kysten, hvor de prøvde å selge høvdingen, men ingen ville kjøpe han. Til sist slapp de han fri. Dagen etter kom han tilbake med lønn til dem, for at de hadde spart han. Men han ønsket ikke å se dem mer.

På sin ferd videre måtte de søke nødhavn på Kreta på grunn av uvær. Da det var over og de så fikk bør seilte de til Acre i Palestina. Der ble de rammet av sykdom, og flere av mennene døde.

Når de kom til krefter igjen, fikk de seg hester og red til Jerusalem, og besøkte alle de hellige steder. De kom alle sammen til Jordan og badet der.

Om sommeren seilte Rangvald og mennene hans fra Jorsalaland, og tok veien mot Miklagard. Først kom de til en gresk by hvor de ble lenge. Her ble en av mannskapet snikmyrdet. Etter det dro de videre og hadde en stopp for å vente på bør for å seile inn til Miklegard, (Bysants). Sigurd Jorsalafarer lå en halv måned i Kapp St. Angelo for han ville ha sidevind slik at de pyntede seilene kunne synes flott fra land. 60 skuter så ut som et sammenhengende gjerde, og keiseren åpnet Gullporten for han.

Her ble de godt mottatt av keiser Menelias, Jarlen fikk gaver og tilbud om å gå i hans tjeneste. Skandinavene var godt kjent her, helt siden Harald Harrådes tid hadde de utgjort kjernen i keiserens garde, Væringene. ( her er kanskje svaret på væring og fjærding).

Her møtte de Einride Unge igjen, han hadde vært Væring i mange år, og sto høyt i kurs hos keiseren. Han holdt seg unna dem, men søkte å sverte Jarlen og hans følge.

Rangvalds flåte seilte nordover langs Svartehavs kysten, så byttet de ut skipene med hester, og tok landeveien fatt.

Sagaen sier de red til Romaborg ( Roma ) først, og siden tok de Romaveien til Danmark. Derfra tok de til Norge.

Dette var en ferd som det ble snakket mye om, og alle som hadde vært med, hadde ære av det.

Hvordan gikk det med?

Ragnvald ble drept i et bakhold like etter han kom heim til Orkenøyene. Slik ente hans saga.

Erling Skakke hadde før han reiste ut, nok vært litt i skyggen av sin eldre bror, Ogmund. Han hadde vært med i riksråder og vært en av kong Inges formyndere. Nå var Ogmund død, og Erling fremsto nå som Inge Krokryggs beste støtter i borgerkrigen som kom mellom kongsbrødrene. Etter Inges fall i 1061, fortsatte Erling Skakke kampen mot Kong Håkon Herdebrei. Erling felte Håkon ved Sekken i Romsdalen 1162. Etter det ble Erling Skakkes sønn Magnus konge.

Einride unge kom etter noen år tilbake til Norge og sluttet seg til Kong Håkon Herdebrei, han var med i slaget ved Sekken, men kom seg unna, men ble senere drept av Håkons menn.

Hvem var så Guttorm Mjolekoll? Han var Lendmann fra Hålogaland, med sete på Meløy. Snorre sier at lendmennene på Magnus Erlingsons tid var så ættestore at ingen var mer enn et eller to ætteledd fra en kong eller en jarl.

Guttorm var mye sammen med Erling Skakke den sommeren i Bergen. Antagelig var de skyld folk, kanskje nært i slekt. Erling var Sigurd Jortsalafarers svigersønn, så Guttorm var nok av svært fint folk.

Vidar Trædal sier at Guttorm dør i 1152. Det må være like etter hjemkomsten.

Det året Rikard Løvehjerte falt, hører vi om en ny Guttorm fra Meløy, og bror hans Brynjulv. De er blant de beste menn på Helgeland. De kommer med Baglerne og bisp Nicolas i kampen mot kong Sverre.

De får nok en ublid skjebne, Sverres menn kommer nordover til Meløy og tar Brynjulv og brenner gården på Meløy.

Disse brødrene er nok nære etterkommere av Guttorm fra Mjolekoll, både navnet Guttorm og tilknyttingen til Meløy, er nok mer enn en tilfeldighet. Begge er støttespillere for Erling Skakke, og det er bare et par tiår mellom dem.

Dette er en forkortet versjon av en spennende historie.

Støttetekst til et foredrag holdt på Gammelbakeriet 15/4 09
Av  Per Swensen