For omtrent hundre år siden var Bodø en liten by.
Her bodde det omkring 4.000 mennesker.
Da museet ble bygd i 1904, så var det på den bakerste tomta i byen.
Byen sluttet ved museet.
Bak museet var det potetland, myrer, fjøser og gårdsbruk.

Før 1900 bodde den rikeste mannen i Bodø på Kjerringøy. E
i stund etter 1900 kom det en ny rik mann, og han bodde i byen.
Huset hans kan vi se fremdeles på Reinsletta.
Det er stort og brunt og hvitmalt rundt vinduene.
Huset heter Breidablikk,  og han som eide det het Ragnar Schjølberg.

Han hadde tjent seg rik på å handle med fisk.
Natt til 9. august 1864 kom silda til Bodø.
Mange tjente godt på å fiske sild og selge den.

Da silda kom til Bodø bodde det nesten 700 mennesker i byen.
Byen lignet ikke særlig mye på en by.
Veldig mange flyttet hit for å være med å fiske sild.
Ganske mange tjente seg rike på silda.
I sildtida ble det bygd mange hus og butikker.
De bygde også skole, kirke, banker og fabrikker.
Bodø ble mer og mer en by.

I byen var det to skoler.
Den ene var en barneskole, og het Folkeskolen.
Den andre var både ungdomsskole og videregående, og het Den høyere skole.

Folkeskolen var rammet inn av fire gater.
Dronningens gate og Kongens gate, Tordenskjolds gate og Helliesens gate.
Kunstneren Kaare Espolin Johnson gikk noen år på denne skolen.

Den høyere skolen lå der som bassenget med hvalross-statuen ligger nå. 

Etter skoletid om vinteren hendte det at ungene måtte hjelpe til med snøbrøytinga. Plogen ble trukket av hester.
Var det mye snø måtte de bruke seks hester.
Da måtte mange unger sitte på plogen.
Det var for å gjøre plogen riktig tung, sånn at de fikk brøytet veien skikkelig. Brannmennene var også med.
Det hendte de måtte måke vei for hestene.  

Noen gutter hadde jobb som visergutt på butikkene etter skoletid.
Viserguttene sprang med beskjeder og leverte varer.
Om vinteren var det artig å levere varer på kaia.
Da lastet de butikk-kjelken med varer og akte ned til kaia i stor fart.
Bakkene i Bodø var brattere enn i dag.

Nede på kaia var det spennende.
I begynnelsen kunne ikke båtene legge til kai i Bodø.
Da slapp de ut ankeret i havna og lå der.
Passasjerer og last måtte bli rodd mellom båten og land.
Når det kom båter til Bodø sprang ungene ned for å se.
Det kom alltid mye folk for å se når dampbåten kom.
Dampbåtene hadde ikke bare passasjerer og last, der var også post
og ikke minst nyheter ombord.

Småguttene i Bodø hadde veldig lyst til å få jobb på en dampbåt.
De aller tøffeste båtene eide Saltens Dampskipselskap.
Mange gutter drømte om å få jobb i Saltens.
Da fikk de matroslue med navnet på båten på,
og en blå ullgenser med røde bokstaver på: SDS
Det var uniformen til matrosene som jobbet på Saltens-båtene.

Det var ikke så mange jobber som jenter kunne drømme om.
De fleste voksne damene hadde ikke jobb.
Gifte damer var stort sett hjemme.
De lagde mat, passet unger og stelte gamle og syke besteforeldre.

Før de ble gift hadde de kanskje vært hushjelp hos noen.
De kunne også ha vært sykepleier eller lærerinne.
Damene sluttet å jobbe hvis de ble gift.
Det fineste var å få jobb på telegrafen.
Der satt de og koblet sammen telefonlinjene.
Eller de sendte og tok i mot telegrammer for folk.

Damer kunne også være butikkjomfru.
Da jobbet de i butikk.
Butikkene var annerledes enn de er i dag.
Alle varene stod i hyller bak disken.
Kundene måtte fortelle hva de skulle ha,
og så hentet de som jobbet der det.
Ofte måtte de veie opp varene.

I alle butikkene i Bodø hadde de oppgjeld.
Oppgjeld var en slags gave fra butikken.
Det fikk man fordi man var fast kunde.
Oppgjeld fikk man en gang i året, vanligvis før jul.
Ungene likte best å få oppgjeld hos bakeren.
Da kunne det bli noen småkaker på dem.
Ungene brukte også å stikke innom hos bakeren og tigge etter skrell.
Skrell var skorper og skalker som var skjært av brød og kaker.
Mange kjøpte brød hos bakeren hver morgen.
Der var flere bakerier å velge mellom i byen.
Strands bakeri var kjent for sine gode Napoleonskaker.

På apoteket blandet apotekeren alle medisinene selv.
Legen skrev nemlig på resepten hva som skulle være i medisinen.
Noen ganger måtte han lage piller.

Det var en sykdom han ikke kunne lage medisin mot: Tuberkulose.
Andre navn på tuberkulose var tub eller tæring.
Dette var en fæl sykdom.
Den var veldig smittsom, og man kunne dø av den.
For 100 år siden var tuberkulose den vanligste årsaken til at noen døde.

Folk snakket mye om tuberkulosen, og hva man kunne gjøre.

De snakket nok også om andre nyheter i Bodø og i Norge for 100 år siden:

• Den nye barneskolen
• At byen fikk egen kirke
• Telefonen
• Moloen
• Kai som de store båtene kunne legge til
• Unionen med Sverige
• Elektrisk lys på Rønvik Asyl
• Sølvskatten på Bratten
• Den første bilen
• Det første flyet
• Det første dampskipet
• Fridtjof Nansen krysser Grønland 1889
• Firdtjof Nansen og Nordvestpassasjen 1893
• Roald Amundsen når Sydpolen 1911